VPNs reisebrev fra USA: San Francisco

VPNs reisebrev fra USA: San Francisco

VPNs mann i Statene har kommet til San Francisco og da kan dere tenke dere hva reisebrevet handler om. En herlig blanding av seriøs ettertanke og rein toalettkunst:

Husker dere Karl Malden? Det var han litt eldre med potetnesen som spilte sammen med en pur ung Michael Douglas i ”Streets of San Francisco” fra 1972. De to kjørte ofte over Golden Gate mens de jaktet på bad guys in the streets of San Francisco. Kjørte over den hengebroen selv i dag. Vet ikke om dere har lagt merke til det, men broen er ikke bling, men rød. Blir egentlig nesten som om restaurantkjeden Red Lobster hadde byttet navn til Golden Lobster. Ellers så er byen kjent for trikk og oppoverbakker – omtrent som Oslo altså.

Eller, det er i det minste en ting som skiller Oslo og San Francisco som byer – og det er at San Francisco er en av verdens homohovedsteder sammen med bl.a. Amsterdam.

Og det er nettopp homofili som blir temaet mitt denne gang, i tillegg til bæsj da selvfølgelig. Dere hadde kanskje trodd at jeg hadde glemt at jeg skulle oppdatere dere, men der tok dere skammelig feil. Som dere alle vet har den store tilstrømningen av fremmedkulturelle i Vål’engas kjerneområde nærmest tvunget frem en holdningskampanje som heter Vål’enga mot rasisme. Fraser som ”dette angår oss og vårt nærmiljø” har vi hørt en rekke ganger, men rasisme favner ikke bare om hudfarge, men også kjønn, religion og seksuell legning. Sånn sett er det noe merkelig at treneren til foreningens flaggskip sto frem i media som homofob. Jeg husker ikke ordrett hva han uttalte, men det var noe i retning av at han ikke hadde noen homovenner, hadde sett to menn kysse i Belgia og at det ikke falt i smak eller noe i den retningen. Dere får skyte meg om jeg er helt på jordet, fokuset mitt er uansett ikke å ta I, men å eksemplifisere og knytte det opp mot Vål’enga spesielt og fotball generelt.

På klubbens offisielle hjemmeside kan man lese om Vål’enga mot rasisme. Der står det bl.a. at historien til oss supportere viser at det har vært eksempler der enkelte har prøvd å spre hat og fordommer og at dette har vært en medvirkende årsak til at junioravdelingen tok initiativet til å ta avstand fra all form for rasisme. All form!

Jeg er overbevist om at det i vår allianseforening er medlemmer som er enten bifile eller homofile. Hvorfor jobbes det tilsynelatende ikke med dette problemet da? Vi vet at homofil ungdom er meget overrepresentert på selvmordsstatistikken her i landet og i resten av verden, samt at det i både fotball og hockey er en ”meget maskulin” garderobekultur. At en slik garderobekultur sprer, kanskje ikke hat, men bygger opp rundt fordommene, tror jeg de fleste av oss kan enes om.

Her og nå kommer jeg på to mannlige fotballspillere som sto frem som homofile og en hockeyspiller. 3 menn! Eller det vil si, jeg visste ikke at den engelske fotballspilleren Justin Fashanu var homofil før jeg leste at han hadde tatt livet av seg og ei heller visste jeg at St. Louis Blues sin unge forward Mike Danton muligens var det før han ble arrestert og dømt for å ha bestilt drapet på sin agent grunnet et mulig homofilt trekantforhold for ca 3 år siden.

Så da står vi igjen med Thomas Berling. Jeg vet ikke om dere husker ham, men han spilte i Lyn og la opp som 21 åring. Året etter to han frem som homofil. Grunnen til at han la opp: Homohets i garderoben og miljøet i de klubbene han hadde spilt i. Sånn sett blir Morgan Andersen sin nylige uttalelse om at homofile spillere var velkommen i klubben platt. På spørsmålet svarte han at ”Lyn er en tolerant klubb. Det eneste vi ikke tillater er folk med nazistisk, rasistisk eller fascistisk syn”. Vel Morgan, det er ikke tolerant, men politisk korrekt vås.

Det er mulig Lyn hadde en selvransakelse etter en intern holdningskampanje angående homofili, men jeg tror ikke det, da Morgan neppe hadde latt en slik mulighet til litt gratis pynting på Lyns fasade med litt goodwill i media gå fra seg. Tenker man litt etter betyr Morgans utsagn indirekte at de godtar pedofile i klubben og junioravdelingen. Det beviser egentlig bare hvor lett han tar problemstillingen og hvor tabloid Morgan uttalte seg.

Men tilbake til oss og vår Vål’enga mot rasisme. Vi har fargerik fotball, men den er ikke myntet på regnbuens farger… Det burde kanskje være med, for slike turneringer skal vel fungere som en brobygger og i et større perspektiv vise at veien fremover går gjennom toleranse, respekt og aksept for at vi ikke alle er like – uavhengig av om forskjellen skulle ligge i kjønn, religion, hudfarge eller seksualitet.

Sånn sett er det litt interessant at Valgerd Svarstad Haugland har utfordret Linda Medalen på Vål’enga mot rasisme sin side hos www.vif-fotball.no.

En annen ting som gjør Vålerengens Idrettsforening til en meget nyttig verktøy i kampen for minoriteters rettigheter, er jo at vi har mange av dem her allerede. Det sies at det som er fundamentet for ethvert demokrati er helt eller delvis sekulært styre (sekulært: religion og stat er skilt). Siden det trygt kan sies om Norge, kan vi gå ut fra at situasjonen kan være verre andre steder. Hadde vi ikke hatt antydninger til å være en sekulær stat, ville vi ha måttet forholde oss til både det gamle og nye testamentet og deres noe negative holdning til spørsmålet homofili på en litt annen måte. Jeg er ganske sikker på at det er flere andre kulturer som er representert i allianseforeningen vår der kulturen er mindre sekulær enn vår egen. Slik jeg ser det ville det være naturlig for klubben om de tok for seg all rasisme – og ikke bare den basert på hudfarge. Mulig jeg tar feil og at de har et holdningsprogram gående, men så veldig synlig med en åpenlyst homofob gallionsfigur er det jo ikke.

Sånn, da var det slutt på moralprekenen og vi kan igjen konsentrere oss om fotball, bæsj og reisebrev.

De amerikanske toalettene er fortsatt ugne, og siden dere ikke har vært til stor hjelp, så har jeg måttet eksperimentere meg frem til en teknikk som ikke væter smultringen. Og det er med stolthet i stemmen jeg kan melde at jeg har klart å finne opp en slik teknikk og det beste av alt er at alt jeg trenger er ca 60 cm med dopapir for å få det til. Det man gjør med papiret, er at man løfter opp dolokket og doringen og legger papiret over doskålen. Man legger papiret på tvers over doskålen og legger ned doringen slik at denne holder papiret på plass. Det er viktig at papiret ikke er for stramt, for da er det ingen fleksibilitet i det, eller at det er for slakt, slik at det berører vannet. Ligger papiret omtrent som en hengekøye er det perfekt. Så er det bare å la det stå til og prøve å lirke ut en brun makrell fra det sorte hull med så stor presisjon og følsomhet at man treffer papiret uten at det ryker. Klarer man det kunststykket, har man laget en perfekt bæsjehengekøye. Før man reiser seg er det viktig at man har kontroll og holder i de to papir-endene som stikker ut på hver side av doen, for reiser man seg bare, er sannsynligheten stor for at baksten er så tung at hele greia blir tatt av tyngdeloven og går i vannet med en sprut. Når man har reist seg og har kontroll på hengekøyen kan man senke den rolig ned i vannet. Selv kombinerer jeg dette med å nynne på en sørgemarsj. Det siste er jo ikke nødvendig, men det blir mer dramatisk og gjør at man tar tankene vekk fra det man faktisk driver med.

Ellers så er San Francisco det absolutt mest europeiske jeg har vært borti mens jeg har vært her. Byen er ikke bygget opp med tanke på bilen og det finnes et skikkelig sentrum. Det er vanskelig å få parkert og restaurantkjedene favner over et større spekter enn kun junk. Trodde vi skulle være her to hele dager, men det var kun en hel dag og to netter. Litt kjipt, for med en dag til hadde jeg tatt turen ned på SBC Park og sett San Francisco Giants og Barry Bonds. Bonds står nå med 714 homeruns, det samme som Babe Ruth og hele stata står på hue til han klarer å få sin 715. Bonds er også kjent for å være Balco Industries sitt beste eksperiment. Harry Glenn Barry Bonds knasket hestedopet til Balco i mange, mange år og uten det hadde han aldri blitt en legende, knapt en MLB spiller. I baseball blomstrer spillerne til de er sånn ca 28 år og holder seg flytende i ca 5 år etter det. Etter det går det nedover. BalcoBarry ble drastisk bedre da han ble 35 og pilen pekte oppover helt til Balco-skandalen var et faktum. Siden skandalen ble kjent for ca to år siden har han vært ”skadet”, og alle utenfor San Francisco Bay area trodde han hadde nok vett og ære i behold til å holde seg unna baseball nå som han er 41 og ikke lenger kan gå på dop, men den gang ei. Denne sesongen er han tilbake – som en skygge av sitt tidligere jeg og hever en fet kontrakt og viser total forakt for den amerikanske nasjonalsporten og sine konkurrenter ved å ikke vise anger for at han holdt dem for narr i en mannsalder.

Nå, etter avsløringene, er han en legende på hell – i likhet med en rekke andre store spillere de siste 30 årene. Det hadde vært stort å være til stede dersom Barry hadde passert selveste Babe Ruth – det største navnet i amerikansk sportshistorie.

Når det gjelder «San Francisco for dummies»-ruten vår, så fikk vi tidlig et skudd for baugen. Vi var der på en torsdag og da var alle billettene ut til The Rock, Alcatraz, utsolgt ut helgen. Tydelig at dette er noe man kan bestille på nettet… Vel, The Rock hadde vært konge, spesielt siden jeg hadde dratt med meg Håvard Lunde ”Dø for Enga” t-skjorten min helt hit bare fordi han ser så kriminelt steintøff ut på bildet.

Siden vi bodde nede i Fishermans Warf hadde vi kort vei til bryggen og det kjente restaurantlivet der. Der traff vi også ca 30 hvalrosser som hadde tatt over en av de store bryggene. I California har man et strengt lovverk når det kommer til å plage sånne søte pelskledde lodotter, så dersom de finner det for godt å ta brygga di så er du solgt. Tar du og poker dem forsiktig med en åre i siden så de loffer uti vannet ryker du glætt på $1000 i bot. Så der satt det altså en haug med hvalrosser som kjørte analtog på de beste båtplassene i San Francisco. Har ikke helt trua på at det samme hadde skjedd dersom en flokk otere hadde okkupert Aker Brygge eller bryggene ute ved Bygdøylokket. Nei, da hadde vel Cedric og William jaget de illeluktende og bråkete fiskerne til havs igjen fortere enn deres velhavende svigerforeldre hadde klart å si Chablis.

Apropo bråkete; etter å ha sett noen hårete filmer med Tracy Lords dro jeg konklusjonen om at kun en elskovssyk Tracy og esler hørtes identiske ut. Nå kan jeg ta med de fredete sjøpølsene. I tillegg hadde de en eim av krabbe som hadde ligget i solen en dag. Så en av de største turistattraksjonene i San Fran er noe loddent som uler som Tracy Lords og lukter gammal krabbe. Holmenkollen og vikingskipene blir helt sheriff i forhold.

Utenom det, så kjørte vi både med trikk og bil ned Lombard Street, som er like kronglete som den er kjent, med den 3,5 tonn tunge flåta vår. Vi hadde egentlig kjørt oss vill og plutselig sto det en haug med turister og tok bilder av en gate som gikk sikk sakk nedover og med blomsterkasser på hver side. Noe så tøft…

Været her kunne jo vært bedre da. Var bare 22 grader og det blir fort lite når man er vant med over 30. Måtte jo til og med ta på meg en sånn langermet t-skjorte til å ha under t-skjorten så jeg skulle unngå å få ståpels på armene. Men det var bare for en eneste dag, så jeg overlevde. Håper været bedrer seg nå som jeg skal til Los Angeles og Mexico.

Ellers sitter jeg jo og håper på streik da. Hadde jo ikke gjort noe å få med seg kampene mot Molde og Stabæk. Gjør vel heller ikke noe om kampene går når vi er i bedre form og har en bedre samhandling som det så fint heter. Så stå på krava NISO og sørg for å ha en fyldigere streikekasse denne gangen (sikkert ikke vanskelig nå som Morgan Andersen ikke lenger skriver ut kjøreregninger i hytt og pine). Videre er det jo digg å ha nett igjen. Kan jo lese gjennom noen gamle dagbøker og ellers oppdatere meg på hva som skjer i og rundt Vål’enga. Skikkelig luksus, nesten som å runke med fuktighetskrem.

Vel, vel. Det var alt for denne gang. Tata og adieu.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...