VPNs reisebrev fra USA: Los Cabo

VPNs reisebrev fra USA: Los Cabo

Vår egen globetrotter i VPN er på rundreise i USA, og nå har turen kommet til urinrøret på den skrukkete snabben sør for California. Der har han sett pupper, surfet med brune ubåter som ikke sank og gamle fotballfilmer.

Buenos nachos bonitas!

Har forstått det slik at det har herjet en liten diskusjon på VPN angående hvor vi er når vi skriver artikler og da spesielt dagbøkene. Dette er jo bortimot en dagbok, riktignok ikke VPNs, men min personlige. Jeg kan opplyse om at jeg sitter og skriver denne på en laptop i en solseng i ved poolen i Los Cabo San Lucas. Jeg har ca fem meter bort til den baren som er senket ned i bassenget, så jeg kommer vel til å jobbe meg gjennom noen Pacifico-øl, samt noen daiquiri, Long Island Icetea og Miami Vice-drinker før denne alternative dagboka er ferdig rabla ned. Og dere skal vite at jeg trenger dem, for her er det 35 grader allerede klokka 11 om morgenen. Det er kanskje ikke så mange som vet hvor Cabo ligger, men forklaringen er enkel: Dere vet den halvøyen som ligger nedenfor sør for California og som ligner på en skrukkete snabb? Vel, helt sør på den, der hvor urinrøret er – der ligger Cabo. Med andre ord så er jeg gledelig langt unna Hamar.

Om ikke det er nok så er det nok av amerikanske damer her som blir veldig frisinnet etter noen drinker. Da er det «å se hvor tøff jeg er som sprader rundt uten bikinitopp». USA har, etter vårt syn, et noe unormalt forhold til hud. Satt og så på National Geographic Channel på Hawaii og der gikk det en doku om et stammefolk fra Amazonas. De stakkarene har jo aldri vært innom Sjappa og dressa seg opp i kule klær så de er derfor nødt til å benytte det de finner i skogen. Det de finner er stort sett penisfutteral, så det blir mye hud. Men frykt ikke dere nykonservative evangelister, det er ikke mulig å se noe av Guds skaperverk, for alt mellom kneleddet og halsen er sladdet. Tror dere da jeg ble mer eller mindre oppmerksom på de kjønnlige forskjellene? Fikk jo selvfølgelig ikke med meg noen ting, men satt i stedet og så etter glipper i sladdingen i stedet for å få med meg noe informativt om penisfutteralfolket.

Sånn er det her også. Å se en dame uten bikinitopp på stranden er for amerikanere som julekvelden å regne. Og hvilke julekvelder det er her. Man merker for øvrig også fort at det finnes en del vedtatte sannheter om Norge, så når jeg opplyser om at det i Norge er lov for damer å blotte jura på stranden så fikk jeg vite om følgende liberale vedtekter i det norske lovverk:

I Norge er all narkotika lovlig.
I Norge selges det øl, vin og sprit over alt.
I Norge er prostitusjon legalisert og et aktet yrke.
I Norge er det ingen aldersgrense ved kjøp av pornografi
I Norge er det ingen aldersgrense ved kjøp av røyk.

I tillegg kom det sedvanlige spørsmålet om hvor i Sverige Norge lå og dette med isbjørner i gatene da.

Etter en kort redegjørelse om forskjellene ved landene Danmark, Norge, Svalbard og Nederland, samt en beskrivelse av hvordan det norske skattesystemet på alkohol var vi på nett.

Ellers så er jo fotballinteressen her upåklagelig. Jared Borgetti er den store stjerna og han er avbildet på alt mulig her nede. De har daglige VM-sendinger som ledes av en knyttneve med leppestift og alt er fryd og gammen. Til og med gamle klassikeren «Victory» har de tatt seg tid til å sende. For de av dere som ikke har sett den så er handlingen lagt til en tysk fangeleir under 2. verdenskrig. Noen fotballspillende fanger får lov til å spille mot det tyske landslaget, og dessverre for dolferne består fangelaget av ikke ukjente spillere som Pelè, Bobby Moore, Osvaldo Ardiles, Paul van Himst, John Wark og vår egen bartesam: Hallvard Thoresen. I tillegg må de fylle opp laget med en halvfeit Michael Caine og Sylvester Stallone. Sly er keeper i filmen og står som en bokser, på vondt og ondt. Dessverre for oss nordboere blir Hallvard og den melkehvite Weisflogprimer’n hans benka til fordel for Michael Caine, men Hallvard tar hevn da han får stå ved siden av selveste Sly Stallone og se dum ut under rømningsforsøket i pausen. Jeg priser meg lykkelig for at han ikke hadde en replikk da for hele ansiktet hans lyste «come on boys, we are only down 1-4. It’s still hope in the hanging snore» Uansett, kampen endte 4-4 og fengselsfuglene vant Gestaposjefen, Max von Sydow, sin respekt og rømte sammen med alle tilskuerne etter en særdeles vellykket pitchinvasion.

For de av dere som er interessert i politikk har dere sikkert fått med dere at forholdet mellom USA og Mexico er sånn småkjølig nå. USA har jo sendt 6.000 soldater fra Nasjonalgarden for sikre grensen til Mexico. Blir det samme som om vi setter 300 Heimevernssoldater i skyttergrav på grensen mot Sverige for å hindre at alle svenskene kommer og tar sommerjobbene på Herbern og Lekteren. Visstnok gjøres dette for å sikre grensene mot terroristangrep. Ja, for det er jo så mange talibansoldater som går rundt med Sombrero, sier Arriba og drikker tequila rett fra flaska. Dette faller mexicanerne tungt for brystet, men kan neppe måle seg med reaksjonene etter at Mexicos president Fox svarte med at han vil legalisere alle typer narkotika, i alle fall i fylker som grenser til USA, for på den måten å øke turismen. Goggen er jo ikke kjempebegeistret for dette, selv om han i sin ungdom snårta sin del av Colombia, så det kan bli interessant å følge med på denne føljetongen.

I Cabo er det bortimot fri flyt av horer og narkotika. Tipper jeg får forespørsler om begge deler ca 50 ganger hver dag og begynner vel å bli litt lei det. Dette er nok også et utslag av at landet i sin helhet er lutfattig og at en stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Noe må man jo som kjent leve av.

Los Cabo San Lucas går også under navnet Marlin Alley. Havnen her er proppfull av svære utgaver av Røkkes Celina og de har alle rundt 50 forskjellige oppheng til fiskestenger. Så Marlin er sjefolainen her. Eneste problemet er at det er rike amerikanere som eier alle båtene og det virker som om de er her maks 1-2 weekender i året. Så alle de svære båtene ligger bare pal. Det stoppet ikke oss. Vi dro på Maarlinfiske. Vi leide den minste båten i kunne finne, den eldste fiskeren og så mye øl båten kunne bære. Så med vannstanden faretruende nær ripa var det å sette kursen vekk fra land og håpe på å at vi fikk en sånn nesevis fisk med seil på ryggen på kroken så vi kunne ta bilde av den. 8 timer og 1.500 kroner senere var det bare å innse at det kunne vi bare glemme. Riktignok svømte de fiskene rundt båten vår og spiste av agnet, men kroken lot de ligge urørt.

Ellers er det mye bølger her i Cabo også. Og som på Hawaii så skal det liksom surfes når det er bølger. Her og på Waikiki er det nesten bare turister, men ellers på O’ahu og da spesielt på nordsiden så er de forskjellige bølgene delt mellom de forskjellige surfegjengene. På North Shore, med bl.a. Waimea Bay og The Pipeline, verdens mest perfekte bølge, er det Wolfpack som regjerer, så hvis du tar med deg et brett og padler ut dit og prøver deg på deres bølger får du deg 4 tette og ei badehette fra Billabong. Du får kun være der hvis du selv er medlem eller hvis du padler ut og blir introdusert av et medlem.

Og ettersom jeg tross alt besøkte noen som bodde der fast fikk jeg bli med ut på broder’n sitt longbord. Nå skal det sies at jeg ikke hadde noen planer om prøve meg på The pipeline, for dersom en med mine surfeferdigheter gjør det bærer det rett til sykehuset. Det blir som å stå ned bob-banen på Lillehammer på lengdeløpsskøyter uten å ha basisferdighetene for å ta på seg en hjelm. Men å bare sitte på brettet og fortelle skrytehistorier om hvor fine og store bølgene var i håret på Jan P. Syse kunne jeg jo alltids gjøre. Grunnen til at jeg nevner dette er jo at jeg ikke har snakket noe om bæsj i dette reisebrevet enda og surfing og bæsj er som ski og staver. Med mindre du er Cato Zahl Pedersen så hører det sammen. Det jeg skal fortelle dere nå kom vel aldri frem i Baywatch eller andre surferelaterte filmer og tv-serier, men når surferne har sittet og ventet på den rette bølgen i noen timer så er det jo ikke unaturlig at brygger opp til høytrykk innabords og man føler for å gi friheten i gave til noen brune makreller. Til dere som tror man da padler inn igjen og leter et ikkeeksisterende offentlig toalett på stranden kan jeg bare opplyse dere om at dere tar grundig feil. Nei, venter man på den riktige bølgen og må trekke noen kabler lirker man bare av shortsen, dytter rompa ned i vannskorpen og frigir gårsdagens middag mens man roper «Don’t worry. It’s a sinker, not a floater». Ofte så stemmer jo det, men ikke alltid. Da jeg var der ute hadde vi en «ikke alltid» opplevelse. Mens en lokal kar rett i nærheten satt og fuktet ringen og ropte don’t worry, it’s a sinker skjedde det noe rart. Hvis du har dratt i gang en påhengsmotor etter at du har vippet den sånn halvveis opp, slik at propellen står skrått i vannkanten, vet du hva jeg snakker om. Det surkler og spruter og drønner og brøler. Slik var det med han karen også. Og det spruta sånn brunt muddervann med maiskorn og greier. Det hadde vært ille nok om det bare hadde vært Mr. Hankey som hadde seilt stille og rolig inn i solnedgangen, men dette var direkte utrivelig. Dette var verre enn å måtte overvære en marathonkonsert med Ole Ivars midt i Hamar sentr…nja, kanskje ikke akkurat det da, men den asfalterte veien som alle husene klynger seg til. Da er det jo ikke noe gøy å være i nærheten.

Så der satt jeg på brettet mitt, solbrent å fyllesjuk og så noe brunt spre seg i vannet som en oljeflekk i vannet ikke mange meterne bortenfor meg og veien til sikkerhet gikk via The Pipeline. Jeg padlet innover og gikk inn med noe leftovers fra pipelinen. Det er mer enn nok for meg så der jeg i panikk og dødsangst skrek sangen Jesus elsker alle barna mens jeg klorte meg fast i brettet og konstaterte at leftoverbølgen brøt bortimot på stranden med meg på toppen, ca 2-3 meter over. Det var bare å innstille seg på at dette ville gjøre vondt. Det var vondt og det var ydmykende. Veldig ydmykende. Det som skjedde var at jeg gikk jo rett i sanden og fikk sånn delvis slått luften ut av meg får jeg ble skyllet oppover stranden. Det er en grunn til at det er god friksjon i sandpapir skal jeg si dere. Ble bra høvla opp på brystkassa og armene for å si det sånn. Shortsen forsvant sånn halvveis, for ikke å si helveis ned på knærne og jeg ble med dragsuget ned mot bølgene igjen. Vel nede sto jeg på alle fire og lurte på hva som traff meg. I det jeg kom på at det var en bølge brøt neste bølge over meg og siden jeg sto rompa i været og hadde nesen vendt inn mot land fikk jeg rensket godt opp i katakomben min før den ble etterfylt med sand. Har dere sett den scenen der Karius og Baktus blir overrasket av den slemme tannlegen? Omtrent slik hadde mine bendelormer det også. Tipper de sang «Alt er bare trist og leit» i flere dager etterpå. Så neste gang en dame dumper meg med beskjed om at det ikke er nok å ha et perfekt ytre om ikke det indre står i stil så skal det kremcontaineren på vite sannheten. Jeg har ikke bare vært utsatt for tarmskyld, men jeg har pokker meg blitt sandblåst innvendig. Det er intet feil med mitt indre, det er skinnende rent og du kan for pokker speile deg i pølseskinnet mitt.

Jo mer jeg tenker på det jo sikrere blir jeg. Jeg er overbevist om at den overfornevnte episode var delaktig i den ulykken jeg hadde i Vegas. Det man trenger for å lage sement er jo å blande vann, sand og det gråe pulveret. Der og da hadde jeg to av tre ingredienser. Jeg er overbevist om at denne sanden bandt opp kakene mine og det var dette som gjorde den ble så kram og god. Du kan vel nesten si at sanden fungerte som kitt for shit.

Det er mulig jeg ikke bør være så åpen om mine dorutiner, slikt kan jo slå tilbake mot meg når jeg kommer tilbake og skal finne plassen min gamle konge, men konsekvensene av det orker jeg ikke å utrede når jeg nå er ferdig med min 5. stive drink her i bassengkanten

Siden det ikke er noen kamper mens jeg er her i nede i Coronaens hjemland så kan jeg i alle fall nevne at jeg tydeligvis er en høyt aktet person i og rundt Vål’engamiljøet. For det tikket plutselig inn en sms her om dagen med en VPN spørreundersøkelse om hva jeg syntes om Rune Lange og om han ville slå til. Ikke nok med det, jeg ble sitert også i den påfølgende artikkelen i VPN, så det kan vel ikke være mye tvil om at denne poden kan fotball. Får bare håpe Rune Lange bruker sommerferien til å trene seg i form og ikke finner opp flintsteken på nytt.

Vel, jeg får gi meg før jeg blir så full at jeg sovner over tastaturet. Neste stoppested for min egen del er New York. Så inntil jeg får rasket sammen noe intimt derfra kan dere trygt være på VPN.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...