Witch Writing: Tap med stil?

Witch Writing: Tap med stil?

Skrivekløe etter tap mot Lyn er smertefull skrivekløe. Det er best å få det overstått.

God taper, jeg?
Jeg er egentlig en ganske god taper. Det er fordi jeg hater alle bønda, og fordi jeg elsker Vålerenga. Det betyr ikke at jeg er glad når jeg taper, det betyr bare at jeg klarer å takle tap godt. Men noen tap er verre enn andre. Og verst av alt er det å tape for Lyn.

Jeg hater å tape for et lag med ledertegneseriefigurer som Morgan, Henning og Atle. Å tape for spillere som er innleid, innkjøpt og innavla. Men verst av alt hater jeg mest å tape for et lag som ikke har fotballsupportere, bare unge jenter med store solbriller, pannebånd og tupert hår – for det er det som kult nå, (my) ass. Malt i ansiktet med ”Lyn” i svart tusj mens de prøver å dra ned stemmen i et mørkere leie der de møtte meg da jeg gikk av banen på Stortinget på vei til en kald pils før kampen. Og sang den ene sangen de har. Du vet hvilken. Man kan ikke si noe til dem, for da bare digger de oppmerksomheten (my) ass. Ignorer man de tror de at de er så sjef altså, og bare eier trikken – eh T-banen. Man kan i hvert fall ikke lappe til fjortissjenter. Selv ikke en liten ørefik er aktuell. Ikke engang et lite klyp eller «bø!». Dermed har man tapt her og – uten å ha hatt en reell sjanse til å vinne.

Taper man mot LSK eller Brann vil man kunne forholde seg til fotballsupportere som har fulgt sine klubber lenge og som man kan underlig nok respektere fordi de skjønner det hele. Hvordan det er å tape og hvordan det er å vinne. Taper man mot Lyn er det en gjeng ungdomskolestudenter som er der på akkurat den matchen, men ikke resten av sesongen. Det er som å tape for håndball-landslagets supportere – eller kjerringene i borettslaget på årsmøtet der de bestemmer at ”nei da, vi trenger ikke nye soilrør, dører eller verandaer i vårt borettslag”. Neimen, det er fordi dere ikke skjønner bruken av det.

Trøsten er en pølse
Etter tapet gjorde jeg som Vålerengas trofaste ofte gjør etter kamp. Vi trøster oss. Hvordan? Nei da, ikke alltid alkohol. Men mat. En ostepølse smaker nydelig etter tap for forbanna Lyn. Også lurer dere fortsatt hvorfor snittvekta til Vålerengasupportere ligger et lite knepp over befolkningen?

En heller dyster T-banetur hjem hadde jeg i mitt sinn lyst til å kanalisere energi til å rydde i kåken, ta en skikkelig tornadoryddings, lissom. Jeg hang opp noe klær til tørk før lufta gikk ut av meg. Jeg endte med en sigar og en whiskey på balkongen. Mer trøst. Det var i alle fall godt å puste inn lufta på østkanten. Det er hjem.

På TV sender TVN ”Ekte frustrerte fruer” eller noe sånt. Virkelighetens 40 år gamle damer som sier de ikke er desperate etter å score, men de er faktisk det. Akkurat som meg. ”Jeg vil ikke gå til sengs med dem om jeg ikke føler noe”, sier en av dem. Vel, jeg vil ikke la vær å se Vålerenga nettopp siden jeg føler noe. Vår kjærlighet dør aldri, selv om fru Vålerenga hadde en hodepine på størrelse med Ekeberghallen i dag.

Fremtiden kommer uansett
Dessverre er ikke utsikten noe fruktfat heller. Det er det kvisete trynet til han vittigper Ivers og det nye kjærlighetsbarnet hans: RBK. 1 poeng etter 3 kamper og Lille Iversen scorer sikkert. Mitt eneste håp om at vi ikke skal få en royal rompekjøring ligger i at RBK er stinne av så mye selvtillit at de kan snørre i barten når de møter et Vålerenga med ryggen mot veggen. Og kjære Kjetil, ikke si om Lyn som alle sier om oss. La oss la vær med sytingen over dem slik de syter over oss, la oss folde hender, la oss klappe skuldre. Også litt i hendene etterhvert?

Vel, nå får jeg i alle fall barbert hodet igjen. Fruen var heller ikke synlig bekymret da jeg sa at jeg ikke skulle shave pæra før Vålerenga tapte en seriekamp. Og det sa jeg på torsdag. Det var jo et skikkelig breialt veddemål.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...