Hei, hvordan går det?

Hva faen mener du? Hvordan det går? Hva faen bryr det deg om åssen jeg har det? Hæ? Livet etter nok et derbynederlag er ingen dans på roser.

Helt siden jeg forlot Ullevaal Stadion søndag kveld har jeg vært sint. Det har vært ett eller annet som bare venter på å komme ut. Jeg bare venter på en anledning til å eksplodere i beste US Postal-stil. Men det skjer aldri. I stedet lar jeg min sinne og frustrasjon gå ut over de som er så uheldig i å være i nærheten av meg – enten det er venner og familie, kassadama på Rimi eller den teite mobiltelefonen som gikk tom for strøm helt plutselig.

Det begynte på stadion. Jeg blei irritert av han foran meg som ikke klarte å holde kjeft. Han som bare måtte prate hele tida. Så blei aggresjonen retta mot spillerne som ikke klarte å gjøre ting jeg mener jeg klarer på en fotballbane. Som for eksempel å treffe riktig mann med en pasning. På vei ut blei jeg sint på de Vålerenga-supporterne som smilte og lo. Så blei jeg i hvert fall sint på de Lyn-supportern som jeg møtte.

Jeg er ingen voldelig person, jeg har faktisk aldri vært i en slåsskamp i mitt liv, men noen ganger begynner man å fantasere om hva som ville skjedd om en Lyn-supporter sa feil ting på feil tidspunkt til meg. Jeg ville sannsynligvis ikke gjort en dritt, men noen ganger føles det godt å tenke på at du hadde gjort noe tilbake mot vedkommende.

Jeg blei sur da folk ikke gikk om bord i trikken fort nok, og jeg var sikker på det kom til å bli kontroll ettersom jeg ikke gadd betale for meg. Det var ingen kontroll, så jeg blei sur for det og. Jeg kom hjem, og gikk inn på VPN-forumet. Jeg blei sur over bønda som hadde registrert seg bare for å slenge dritt. Jeg blei sur på VIF-supporterne som var sure og jeg blei i hvert fall sur på dem som ikke var sure.

Jeg var så sint da jeg kom hjem at jeg la meg tidlig. Da jeg våknet opp var jeg faktisk like sur. Ikke så mye på Lyn, men mest på Vålerenga. Spesielt da jeg leste kommentarene til Rekdal. Hva da at dette var vår beste kamp på lenge? So what? Jeg driter i om vi spellte som Brasil. Det hjelper ikke en dritt om vi taper. Det er så jævlig kokos-norsk å «se bak resultatet». Hadde man sett bak resultatet hadde Vålerenga vært tiårets beste lag. Det er vi ikke. Hvorfor? Fordi det er resultatene som gjelder.

Jeg blir sintere og sintere for hver gang vi ikke vinner mot Lyn. Ikke så mye av sportslige grunner lengre, men av å høre bortforklaringene til våre egne etter at det har skjedd nok en gang. Alle målene Lyn scorer er drittmål, alle våre missede sjanser var uflaks og derbykampene betyr ikke noe særlig.

Hvis det ikke betyr noe særlig, hvorfor er jeg så forbanna i dag da? Det er todager siden kampen, og jeg har akkurat skjelt ut kassadama på Rimi-butikken min fordi hu spurte om jeg skulle ha pose. «Hva faen tror du? Tror du jeg skal bære alt detta under armen?». Jeg skal ned dit etterpå for å si unnskyld.

Jeg blir sint når jeg ser på terminlista og ser at våre neste to kamper er Rosenborg hjemme og Brann borte. Jeg blir sint fordi jeg bare veit vi taper begge kampene. Og jeg veit vi får servert gloser om at «egentlig skulle vi angripe, men det skjedde liksom ikke. Det var derfor vi tapte».

Jeg prøvde å koble av med en liten runde på Football Manager 2006, men etter å ha tapt 2-1 på overtid mot Molde, var det like før PC-en gikk ut av vinduet. Så jeg la meg nedpå sofaen litt og begynte å tenke.

Tenke på at vi faktisk har kommet langt i Vålerenga uansett hvor frustrerende det kan være. For det bør være mye bedre å være sur for manglende prestasjoner når vi er i toppen kontra når vi kjemper for livet i bunnen av tabellen. Selv om vi ikke vinner alle kampene våre, er vi jævlig mye bedre nå enn for bare noen få år siden. Uansett hvor mye Kjetil Rekdal og resten av trenerteamet kan irritere oss kan de ikke være verre enn hva vi har opplevd de siste årene. Noen som sa Olle Nordin?

Vi har penger på bok, og vi henter faktisk inn brukbare spillere. Ikke mange nok kanskje, men vi får i hvert fall inn noen. Og kampen mot Lyn var faktisk ikke så halvgæærn. Selv om det er litt trist at vi bare har scoret tre seriemål siden Fredrikstad i fjor september, kan vi jo se litt lyst på det: I det minste har vi scoret tre mål på cornere. DET er det ikke ofte vi gjør.

Ja, vi bør sette lista høyere enn det vi gjorde den gang, men hvis vi tenker over det så har vi det ikke så ille nå egentlig. Vi er regjerende seriemestere, vi er mer populære enn aldri før. Husker dere hvordan det var å være på Ullevaal og spille foran 3-4000 mennesker? Er det virkelig noen som vil tilbake til den tida? Er det noen som vil tilbake til tida hvor vi måtte gå med bøsser i Oslo sentrum for å samle inn penger til klubben vår?

Husker du mandagene før? Dagen etter kampene hvor vi tapte og bevegde oss dypere inn i nedrykksgjørma. Uvissheten om vi skulle spelle mot Rosenborg eller Harstad året etter. Vi visste ikke om vi engang kom til å eksistere.

La Lyn-folket kose seg med sin niende kamp uten tap mot oss så kan vi kose oss med at det ene poenget vi tok mot dem i fjor var det poenget som gjorde at vi blei seriemestere og ikke dem. Bruk det som motsvar, og de vil holde kjeft. Garantert.

I sommer får vi en ny sjanse til å slå dem. Kanskje alle gode ting er 10?

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...