Harald må rydde opp i egne rekker

Harald må rydde opp i egne rekker

Det har gått en vinter siden gullet i Skien. I flere måneder har jeg vært på leting etter mannen i gata – uten hell. Harald har vært som sunket i jorden. Det siste jeg hørte var at han var installert på to rom og kjøkken øst i byen et sted.

Harald ringte forleden og inviterte meg opp på en kaffe. Det er viktige ting på gang var den korte beskjeden han ga. Adressen sendte han per SMS senere den dagen.

Dælenggata i begynnelsen av april var ikke noe vakkert skue. Søppel, hundedrit, skitten snø og det meste av byens sosialklienter samla på ett sted. De kommunale boligene har sett bedre dager, og det er godt mulig at de ikke kommer til å være i kommunens eie noe særlig lengre. Et helt kvartal på «Øvre Grünerløkka» er ikke akkurat verdt småpenger, og byen trenger tross alt penger til oppussing av gatene i sentrum, det skal bygges ny Holmenkollbakke, for å ikke snakke om hva alle brosteinene som skal legges i gatene rundt den nye operaen.

Harald måtte kaste ned nøklene til meg. Callinganlegget slutta å funke i 1997. Oppgangen hadde sett bedere dager. Trappen var nesten ren, men veggene var skriblet ned med signaturer, obskøniteter og tilbud som ikke levnet noe særlig tvil om hva slags klientell som også befant seg bak bak dørene i dette grå og triste bygget.

I tredje etasje stod Harald. Skjegget hadde han latt gro siden sist. Ren og pen i tøyet. Leiligheten var nyvasket og det duftet av nytraktet kaffe og varme wienerbrød. Innredningen var spartansk, og fra den perioden da syreluta furu toppet salgstallene i de fleste møbelsjappene her i landet.

Vi satt oss ned på kjøkkenet. Harald rullet seg en røyk. Fram til dette hadde samtalen kun handlet om status og generell oppsummering.

Harald hadde fått tilbud om leiligheten i januar. Fram til da hadde han bodd på hospitset nede på Tranen.

I jula hadde han vært hjemme hos familien, men ekskona var sammen med en ny fyr og de venta barn i mars. Fikk en gutt.

Harald hadde snakket med ungene sine for første gang på femten år. Eldstemann hadde spilt på Vålerengas juniorlag, men ga seg da han kom inn på medisinstudiet. Han syns det var sprøtt at mora på toogførti skulle ha enda en unge, men han hadde liksom ikke noe han skulle ha sagt.

Dattera hadde flytta sammen med typen sin. Fet kåk på Frogner. Eiendomsmegler. Så nå gikk ‘a på Lynkamper.

«Hva gir du meg? Dattera mi har gått hen og blitt Lynsupporter. Det er faen meg ikke til å tru. Og dette må man leve med.»

Harald var oppgitt, skuffa og – ja rett og slet såra. Og jeg kan levende forestille meg hva jeg selv hadde følt dersom en av mine døtre skulle gå hen og finne seg en Lyngutt og bli medlem av Bastionen.

«Jeg har svikta familen min. Hadde jeg vært tilstede hadde ikke dette skjedd. Det hadde nesten vært bedre om jeg hadde satt skuddet over alle skudd og sluppet dette.»

En tåre tok veien fra Haralds øye, ned kinnet og forsvant i det mørke skjegget. Jeg skulle til å forslå for Harald at han kunne forsøke å vinne datterens sympati tilbake, men jeg slo det fra meg. Det ville ikke gjøre annet en vondt værre.

En datter som ikke har sett sin far på femten år, som forakter den verden hun er født inn, som har brutt med det miljøet hun har vokst opp i vil aldri gå tilbake.

For henne er livet på østkanten synonymt med trange kår, en far som svikta og ei mor som ikke stilte opp. Ei mor som hadde flere menn på disse femten åra enn det hun kommer til å ha hele livet. For henne er østkanten og Vålerenga et avsluttet kapittel i livet. Hun vil være en annen.

Hun vil ankomme Ullevaal i passasjersetet på typens Jaguar. Hun vil drikke champagne i losjen til Henning Berg. Hun vil kle seg i klær fra Prada, Versace og Chanel. Hun vil bleke håret og si «Trappen. Solen. Avisen. Kuen.» Hun vil studere markedsføring på BI. Hun vil jobbe med parfyme og hudpleieprodukter. Gjerne hos Celina Midelfart. (Typen gikk jo på Handelsgym med henne, så det burde jo gå i boks.)

«Kan du hjelpe meg. Det er ikke ofte jeg ber om hjelp fra andre folk, men nå trenger jeg din hjelp.»

Harald ville at jeg skulle hjelpe ham, men jeg kunne ikke annet en si som sant var at jeg trodde ikke det var noen ide. Det handler om identitet. Det handler om å ta stilling til hvem, hva og hvor du vil være her i livet. Om du ønsker et fasadeliv så gjerne for meg. Dersom ditt ytre er viktigere enn verdier, så er det ditt valg. Det finnes imidlertid en løsning. Vålerenga er laget som inkluderer alle, som ikke skiller mellom rik og fattig. Som ikke snakker nedlatende om andre så fort noen stikker en mikrofon opp i trynet på deg.

«Jeg kan ikke bare sitte her og se på at mitt eget kjøtt og blod går til hundene. Jeg må rydde opp.»

Du som er datter eller sønn av en Vålerengatilhenger. Du som føler at opphavet har sviktet deg, og som vil over til den andre siden. Det handler om mer enn å bare velge side. Det handler om å være eller ikke være.

Og hva vil du egentlig være stolt av? Fasaden eller verdiene? Pengene eller sjela? Pappagutten fra vest eller han som står på egne ben og som har valgt side fordi han vet at det er det eneste muligheten han har?

Jeg forlot Harald og tuslet ned til Grünerløkka. Bydelen der arbeiderklassen er skviset ut til fordel for hippe heftige hipstere, smukke snasne snupper og andre innflyttere fra beste vestkant eller vestlandet.

Hjemme på to rom og kjøkken var Harald allerede igang med å legge en slagplan for hvordan han skulle vinne dattera og halve kongeriket tilbake.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...