En medgangssupporter ser tilbake

En medgangssupporter ser tilbake

For ganske nøyaktig 6 år siden kom jeg i kontakt med daværende redaktør av VPN. Samtalen utspant seg på Bohemen. Det var en kort samtale der jeg forklarte at jeg var flink til å skrive. Han sa at jeg skulle sende han noe. Det gjorde jeg, og her sitter jeg fortsatt og skriver…

Så hvordan fikk jeg meg til å ta kontakt med selveste redaktøren av VPN?

VPN var den gangen (som nå) nettstedet som skrev ukritisk og rett fram om Vålerenga. Et pusterom i min hverdag som var full av pisspreik om synergieffekter, virtual communities, redesign av Statoils nettsider, fusjoner og all time high på NASDAQ…

…ja jeg jobbet i IT-bransjen. Jeg hadde opsjoner til en verdi av svimlende 5,3 millioner kroner en dag i mars 2000, jeg tror det faktisk var en av de dagene jeg tok kontakt med redaktøren.

Redaktøren
Stian Reklev heter han. Pappaen til dagboka på VPN. Tar du en titt i arkivet finner du de første dagbøkene som «Stian Reklevs Vålerengadagbok». (En liten hilsen til alle dere som tror dere er unike der dere sitter og babler i vei i bloggene deres…)

Jeg hadde nemlig studert med en av de andre pionerene i VPN-sammenheng, og han hadde sagt at jeg måtte snakke med redaktøren dersom jeg ville skrive for dem.

Stian likte det jeg hadde på agendaen. Jeg hadde nemlig fått høre at sånne som meg ble kalt medgangssupportere. Altså en supporter som kun holder med klubben i medgang. Og som sant er: Min virkelige interesse for klubben begynte i 1997. Da rykket laget opp fra 1. divisjon, fylte Bislett i cupkamp mot Brann og ble cupmestere.

Det er ikke det at jeg ikke har holdt med Vålerenga tidligere. Jeg var på hockeykamper på slutten av åttitallet, og faren min tok meg med til Melløs for å se Vålerenga spille borte mot Moss en gang på slutten av søttitallet. Mulig det var kampen da Odd Iversen scora det legendariske målet, mulig det var en annen kamp. Pølse i vaffel hadde den gangen også.

Som gammel journalist var det en befrielse å kunne skrive igjen. Ingen blårussregler om innhold, intet teknobabbel bare Vålerenga og fotball. Det morsomme var jo at da jeg begynte å skrive om det å være medgangssupporter gikk det jo så inni helvete på trynet for klubben. Vi holdt oss oppe med et nødskrik i 1999, vi rykka ned i 2000, økonomien stinka, det var ingen struktur på noe det eneste vi hadde (og som vi alltid vil ha) er vårt felles engasjement – nei, våre følelser – for klubben.

Jeg skrev fra hjertet om noe jeg følte jeg kunne skrive om, og i ettertid er det vel det som sitter igjen som det mest positive med dette:

VPN-gjengen likte det jeg skrev. Så jeg skrev mer. Jeg gjorde intervjuer, jeg skrev kampreferater, jeg tok bilder og jeg redesignet tjenesten ikke bare én men to ganger. VPN var blitt, og er fortsatt en slags hjørnesten i mitt liv.

I dag er jeg en sur gammel grinebiter. VPN har gjort noe med meg. Jeg er så langt fra de «nyfrelste» Vålerengatilhengerne som jeg kan bli. Det har vært moro med de siste åras opptur, men det er liksom litt tøffere å holde med et lag som aldri presterer noe annet enn en serie med dramatiske kamper der den neste handler om å overleve i Tippeligaen.

Jeg satt forleden og skrev på en lapp der jeg satt opp de kampene jeg aldri kommer til å glemme i mitt liv som Vålerengasupporter. Det rare er at jeg ikke husker en dritt av kampen mot Odd i fjor, jeg har få minner fra cupfinalen i 2002 men følgende kamper kunne være tatovert inn i ryggmargen på meg:

Jeg tar det i rekkefølge:

En hjemmekamp mot Odd Grenland i 1997-sesongen på Bislett. Første gangen jeg opplevde Klanen på Store Stå…

Cupkampen mot Brann på Bislett i 1997…

Cupfinalen i 1997 – som jeg så på TV sammen med broren min fordi vi ikke klarte å skaffe oss billetter…

Besiktas – Vålerenga i 1998…

Hjemmekampene mot Lillestrøm og XXX i 1999, den nest siste og siste på Bislett.

Cupkampen mot Viking på Stavanger Stadion høsten 2000 – en svart vegg med regn kom inn fra havet og vasket oss bort…

Kvalikampen mot Sogndal den 30. oktober i 2000 – vi rykka ned…

i 2001 og 2002 var jeg på så mange kamper at jeg ikke husker annet enn at vi rykka opp og klarte en 8. plass året etter.

Kvalikkampen mot Sandefjord i Vallhall – de som var der vil alltid huske det, de som ikke var der vil hevde at de var det om 50 år… (PS: Det finnes ikke noe kampreferat på VPN fra denne kampen.)

Den siste kampen mot Stabæk da vi var seriemestere for en stakket stund i 2004 kommer jeg aldri til å glemme.

OK da, kampen mot Odd var en rysare den også, men spør meg om noe annet enn at vi storma banen da det hele var over og jeg kan si deg at vi greide det og ikke mer.

Grein gjorde jeg også.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...