Harald på beste vest

Harald på beste vest

– Å takle nedturer er en essensiell del av livet. Jeg vet ikke om det er verdt det, men jeg gir meg ikke. Har jeg holdt ut med Vålerenga i snart førti år, får jeg vel klare å holde ut med Oslo kommune i noen måneder til. Dette sier Harald til VPN en tirsdagsmorgen i september 2005.

Å slutte med røyk, alkohol, snus, dop, kaffe eller andre substanser man har blitt avhengige av er et helvete. Å kutte «cold turkey» anbefales kun for de tøffeste. Men fikser du ikke å slutte er det alltids noen som vil hjelpe deg. Mange er de som hjelper oss avhengige på regnværsdager.

Jeg er på vei til jobben. Rundt meg svirrer det folk som spør alle om de er jaget av radio 1. Selv så er jeg ikke jaget, jeg er ikke fritt vilt en gang.

Lederen av Bastionen står fram med fullt navn og bilde i dagens utgave av Aftenposten. Han proklamerer at han jublet da RBK snøyt Vålerenga for gullet i fjor. OK, det har jeg ikke problemer med. Jeg hadde også jubla dersom Lyn snubla på streken. Men jeg hadde ikke jubla dersom det var et mål mot Vålerenga som gjorde at Lyn gikk på trynet.

Jeg kan bare ikke fatte at det er mulig å synke så dypt, men så kommer jeg fra et hjem der anstendighet var et nøkkelbegrep. Kom en tur på Bohemen Wattne så skal du få merke hvordan elgen har det i skogen om høsten. Begrepet «fritt vilt» vil få en ny dimensjon – garantert.

Nok om det. Jeg treffer Harald utenfor Gunerius i Storgaten. Vi har faktisk avtalt å ta en kaffe før vi stikker videre til andre gjøremål. Vi prater litt om kampene, laget og alt dette som ligger over oss som en mørk skygge. Men det er viktigere utfordringer enn å se det selvtilfredse trynet til Erik Soler ti minutter etter kampslutt – selv om det der og da var like før hele TV-apparatet fikk seg en luftetur ut i hagen.

Så hva er problemet?

Harald har nemlig fått problemer med etableringen av sitt kompetansesenter for rusmisbrukere. Det nemlig ingen som vil ha en haug med junkier i nabolaget sitt. Bjørvika var Haralds målsetting, men der skal det jo bli så fift og fint å bo at:

«…man helst ser at området ryddes for elementer som ikke passer inn.»

Det er Harald som siterer et brev fra kommunen. Han trekker ut et annet brev fra en anstendig bunke, og leser:

«Vi setter pris på din henvendelse, men vi må dessverre orientere deg om at den belastningen dette vil påføre området veier tungt. Vi er nødt til å ta hensyn til beboerne i området. Søknaden om lokaler i Bjørvika er derfor avslått.»

– Hva faen skal man gjøre med dette her ‘a? Jeg har prøvd alt. Det eneste dem vil gi meg er et kontor på Alnabru. På Alnabru? Hallo, et kontor. Vi snakker om et sted som ligger i nærheten av der folk er. Kan vi ikke like godt si Svalbard da?

– Du må jo forstå at folk ikke liker å ha en haug med dopa folk utafor døra si. Jeg ville garantert protestert dersom noen hadde plassert 50 «skeivinger» i boligområdet mitt.

– Jaja. Du er vel som alle andre du. Poenget er at man som junkie ikke har noe sted å være. Vi hører alle til i denne byen ikke sant? Men, vi kan ikke bare ta oss til rette. Vi må ta til takke med det vi får. Sånn som Vålerenga. Vi har aldri hatt vår egen stadion. Vi lever i eksil på beste vestkant. Bislett var leikegrinda, men der er det viktigere å huse et årlig friidrettsstevne framfor Norges beste og mest populære fotballklubb. Vi har blitt flytta rundt i byen siden søttitallet. Vi er mennesker vi også. Det handler om verdighet. Og det er ikke snakk om å sette opp ei opiumsbule, eller en fristad. Det er snakk om å gi rusmisbrukere muligheten til å være et sted der de kan få være i fred.

– Folk er redde for å få et «narkoreir» i nabolaget. Det er ikke spesielt gunstig å ha unger ute i et område der det selges mer dop enn melk og brød. Dilemmaet er jo at ingen vil ha dere, uansett hvor dere er. Plata, Egertorget eller Skippergata. Det ser jo faen ikke ut. Klarer du å gjøre noe med det, klarer du å overbevise kommunen. Men jeg har et forslag til deg. Finn et sted som gjør det mulig å overbevise folk om at her kan de narkomane passe inn. Et sted der alle kan ferdes uten at man er til sjenanse på den ene eller andre måten.

– Det stedet finnes ikke.

Harald drikker opp kaffen og reiser seg. Han ser sliten ut. Brunfargen fra oppholdet er blitt erstattet med den gustne fargen man får i trynet av å sitte rundt omkring på offentlige kontorer og vente på saksbehandlere.

– Jeg får stikke videre kamerat. Jeg gir meg ikke. Og jeg håper at det er det samme med Vålerenga og det planlagte stadionanlegget i Bjørvika. Har man en plan så holder man seg til den. Alnabru du liksom.

Harald forsvinner ut i Storgata. Jakten på lokaler fortsetter. Han blir stoppet av tre tenåringsjenter som spør om han er jaget av radio 1. Sjøl så blir jeg sittende å studere ansiktet til Wattne i Bastionen.

Senere denne dagen får jeg en tekstmelding fra Harald:

«Jeg har vært i kontakt med SV, og de mener at det gamle huset til Vaske-Bakke på Huk måtte passe ypperlig til mitt formål.»

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...