Gabardinmannen

Gabardinserien: Brann

Kjetil! Du må vakna. Indianerane kjem!
Ja, nå kommer bergenserne. De kommer i flokker over fjellet. Skarrende, brautende, larmende. Dem kommer nesten alltid i et antall av 2000, i følge dem selv, i dagene før bortekampene. På samme måte som dem alltid har vært minst 1500, når de skal beskrive sin massive bortestøtte, noen måneder etter kampen. På selve kampen derimot blir de stort sett alltid ynkelige 2-300. Det er greit å juge på seg FØR kampen, men å gjøre det ETTER kampen, se den stusser jeg litt over. Blir som å juge på seg noen centimeter for å få med deg ei dame hjem. Når du har fått letta på trykket, så er du fornøyd. Da prøver du ikke å juge på deg centimeter til SAMME dama neste gang du treffer a. Hu veit jo at kølla di ikke er julaften, ja at den knapt er en dag i advent.

Jeg er uansett fornøyd med 200, hadde vært for jævlig med 2000 bergensere i Oslo, sannsynligvis vil jo mange av dem trives her. Desverre vil nok noen av dem bli igjen i storbyen og bosette seg, denne gangen også. Dette minner meg om en reklame NSB kjørte på TV2 for noen år siden. ”I natt er det 150 trøndere på veg til Oslo”. Jeg fikk aldri noen formell bekreftelse fra NSB om at trønderpakket hadde reist hjem. Dersom du er en av de 150 trønderne som tok turen til Oslo, hadde det vært svært betryggende om du ga lyd fra deg til VPN og bekrefta at du har forlatt byen.

Takke meg til fulle sjøkuer fra bygde-Norge
Bergensere er de eneste som kan få meg til å lengte etter Grete Waitz løpet.
Skarrende drittunger som spyr og pisser på seg langs paradegaten Karl Johansgate. Ja, det er det som venter oss nå. Hotellnæringa gruer seg til dette uhøflige, høyrøstede oppsopet kommer. Selv om de er få, så stikker dem seg ut som en svinekotelett på markedsplassen i Teheran. Faktisk er de omtrent like velkomne også. Nei, gi meg heller Grete Waitz løpet, jeg skal tåle å bli jaga gatelangs av feite gifteklare kviger, som reiser til Oslo en gang i året. Gi meg heller dundrene som spaserer like langt under ”løpet” som dem må gå til postkassa på hjemplassen. De folka kan jeg tåle, jeg er da rask til beins. Det jeg ikke tåler, er å subbe i subb. Oppsternasig og oppblåst subb.

Hvorfor liker ingen bergensere?
Dawy Wathne. Helge Jordal. Sissel Kyrkjebø. Rune Larsen. Bjørn Eidsvåg. Gullars og Marianne. Jan Eggum. Ove Thue. Hilmar Reksten. Dagfinn Lyngbø. Terje Rød-Larsen.
Arne Bendiksen. Noen nevnt, noen glemt, og det kan sikkert være like greit, det er grunner nok i massevis. Det er bare bergensere som liker bergensere. Vi andre forbinder landsbyen i havgapet med sjukdommer og pest. Mens rotter og mygg er mest kjent for å spre sjukdommer i resten av verden, i Norge er det bergenserne som har tatt den jobben, vi hadde vel ikke nok rotter her i landet. Er det rart vi misliker skarreoppsopet?

”Nest størst”-kompleks
Tenk deg at dama di stønner ”åhh, du er deilig, du er den NEST største jeg har hatt”. Det er vel det eneste scenarioet jeg kan tenke meg, hvor du virkelig vil ønske at det er mange som har feid dama di. Hvis du bare er nummer to, så tipper jeg du får en litt vemmelig følelse. Den følelsen må bergenserne leve med hver dag. ”Hadde ikke Oslo vært der, så ville Bergen vært størst”. Ja riktig det, men ”Hadde ikke tyngdekraften vært der, så ville griser flydd over bergen og driti på de oppblåste huene deres”. Oslo og Vålerenga er som tyngdekraften, vi vil alltid værra her. Men for all del, vi er litt som de flyvende grisene også, vi pisser på brann og bergensere.

Sheriffen i Bergen
Vi har ikke sheriffer i Norge, men vi har politi i byen og lensmenn på landet. Visste du at Bergen fortsatt har lensmenn? Det er fakta. Lensmannen i Fana, i Åsane, ja Bergen har flere lensmenn, eller sheriffer om du vil. Du finner ikke en lensmann i Oslo, vi har politi. Men så har vi ikke cowboyer her heller…..Ville vesten får et litt nytt innhold i Bergen, og vi skjønner hva Arne Bendiksen mente med låta han radbrakk for en menneskealder siden.

Jakten på sjel
Spør en bergenser hva sjela i brann er. Vi er hele Bergens lag er trolig svaret. Ja, riktig det, men som alle andre småbyer så har dere bare ett lag, dere har ikke noe valg. Så hva er sjela i brann, kan vi spørre videre. Da kommer Kniksen på banen. Vi hadde Kniksen sier dem. Ja, dere hadde Kniksen. Dere hadde kniksen helt til brann opplevde litt motgang og Kniksen var gammal nok til å ta ferga til England aleine. Kniksen forlot brann allerede som 21 åring i 1964, forøvrig det året ett av mange nedrykk innhenta brann. Mer skal det ikke til for å bli ikon i Bergen. Spør Heartssupportera, de som fikk de fleste og de beste åra til kroppen, de aner ikke hvem han er. Mannen måtte jo dø ung for å bli huska uttafor Bergen. Tenk deg sjøl om vi skulle gå og snakke om John Carew om 50 –FEMTI- år ! Sjel er ikke noe du får av at guttunger med ballferdigheter velger å ta noen måneder i klubben, før de løper etter sølvpenga til bakgårdsklubber.

Sjel kan ikke kjøpes. Sjel kan ikke leies, men sjel kan føles og nytes. Sjel er egenart. Sjel er den varmen som fyller deg, når du går rundt og ser Vålerengaflaggene i vinduer og på verandaer. Sjel er de gutta som spiller fotball med Vålerengadrakter, i parker og i bakgårder. Sjel er toleranse og rom for alle. Sjel er diskusjonene om hvem, hva og hvorfor i Vålerenga, over bardisken på Bohemen. Sjel er de smågutta med tindrende øyne og autografblokk uttafor
garderobene i Valhall. Sjel er de store flagga som fører menn, og grupper av menn sammen, for å heie på smågutter og småjenter i Norway cup. Sjel er det som gjør at du får den gode følelsen som man vanligvis ser i breddeidretten i en toppidrettsklubb. Det er sjela i Vålerenga som gjør at du forsvinner inn i deg sjøl, på jobben, på trikken, hjemme eller hvor som helst. Når du kommer ut til resten av verden føler du bare lykke. Tilhørighet til en klubb, til en logo, ja nærmest til en livsstil. Sjel er Vålerenga, hele Oslos Vålerenga. Vi kan snart være hele Norges Vålerenga, spørsmålet er om vi vil dele gleden med så mange.

”Kor e alle helter hen?”
Jeg skjønner at du spør, Jan Eggum. Den låta kunne bare vært spillt inn i Bergen. I Oslo og på Ullevål er heltene lette å få øye på. Apropos det å få øye på, har du sett de nye draktene til brann. Med rødfargen og ”Toro”-merket, så ser brannspillerne ut som løpende poser med tomatsuppe. Takke meg til kongeblått og Hafslund.

Kampen
En sjelelig opplevelse, med Oslos stolte krigere mot de skamrøde suppeposene fra distriktsnorge. God kamp kjære Osloborgere, god kamp kjære Vålerengafamilie. Det eneste bergenserne har å by på er poeng, de tar vi alle tre, rett i koppen.

Velkommen til dere fra bergen også, ihvertfall så lenge dere betaler kontant.
Nyt av storbylivets gleder, ta trikken, t-banen, ja gjør alle de tinga som gjør at du føler deg enda mindre når du kommer tomhendt hjem til den pytten av en by, som TV2 måtte tvinges til å etablere seg i. For å finne trøst så kan du jo høre med de som er eldst blant dere, det er sikkert noen med dun på leppa som husker sist brann slo Vålerenga.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...