Forvandlingen

Forvandlingen

Hva er det egentlig som skjer? Dag etter dag kan jeg lese i avisene at Vålerenga kan vinne gull i serien. Plutselig får vi masse omtale og oppmerksomhet rett og slett på grunn av gode prestasjoner. Ja, jeg liker det. Nyter det. Men egentlig vil jeg at det skal være fullstendig stillhet rundt laget.

Selvsagt fortjener spillerne den hyllesten de nå får. Og ikke minst Kjetil Rekdal. Det er ikke det. Selv vil jeg imidlertid nyte vår beste sesong på 20 år alene. Det vil si – sammen med de menneskene jeg har opplevd alle nederlagene med.

Jeg vil ikke dele min begeistring med kolleger og fjerne bekjente som plutselig har skjønt hva som skjer og som på død og liv skal gratulere meg med Vålerenga. Og jeg vil ikke lese i avisene om hvor gode vi er og hvilke enorme muligheter vi har. At vi har det letteste kampprogrammet og at gullet kan vinnes.

Nei, jeg er ikke opptatt av de som ser gullet skimre i dag, de som aldri har brydd seg om laget i motgang. Vålerenga vil jeg nå kun snakke og diskutere og drømme om sammen med de som var der den regntunge kvelden da patetiske Sogndal sendte oss en divisjon ned. Og de som så sørgerlig opplevde å tape på Ullevaal for Stabæk i siste seriekamp i 1996 slik at vi måtte rett ned.

Min kjærlighet til Vålerenga startet på grunn av fatter’n. Det må ha vært en gang på 1970-tallet. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, men jeg husker to ting fra tidlig 1980-tall fordi jeg har bilder av det. Det ene bildet, som jeg selv tok med moderens fotoapparat fra indre bane på Bislett, er fra en seriekamp mellom Vålerenga og Start og viser Trond Pedersen støtte seg til den ene stanga like før en corner.

Det andre bildet tok jeg utpå selveste matta og er noe av det største jeg har opplevd med Vålerenga. Vi stormet banen, jeg var nok en av de siste som dristet meg utpå, få minutter før slutt da Mo ble beseiret 2-0 i semifinalen i cupen. Bildet er av Erik Foss – han ser strengt på meg og med høyre arm vifter han meg vekk for å markere hva han mener om tusenvis av tilskuere på matta.

Det er kanskje ikke riktig å kalle disse 80-talls opplevelsene for kjærlighet til klubben. Det var nok kjærlighet på lik linje med å være sammen med noen på barneskolen: Egentlig skjedde ikke så mye, men du verden som opplevelsene sitter i.

Kjærligheten kom på tidlig 90-tall. Det var på den tiden en av Klanens ivrige var uenig i linjedommerens avgjørelser. Midtveis i andre omgang hoppet han over gjerdet på Bislett – like ved meg. Jeg tror vi spilte mot Mjøndalen, men er ikke sikker. Men jeg er sikker på at han løp bort til linjedommeren og skallet han ned. Måpende forsto jeg i neste øyeblikk at han kom til å få skambank av sine egne.

Nedrykk er nedtur, opprykk er opptur. På 1980-tallet ble det knapt kyss, klapp og klem med Vålerenga for min del. Pubertet og fingerpuling var tross alt viktigere. Det var i 1997 den største opplevelsen kom. Og jeg skal ikke skryte på meg å ha vært på spesielt mange bortekamper.

Jeg var så ufattelig fyllesjuk da jeg våknet tidlig en søndag i min egen leilighet på Carl Berner. Tidlig, fordi jeg skulle ta 21-bussen til Bislett og gå i tog til Ullevaal. Og tidlig – for ved siden av meg lå den tjukkeste og styggeste dama jeg noen gang har hatt med hjem.

Så tok jeg bussen bort for å holde avtalen med fatter’n, men også fordi jeg ville fort vekk. Sammen gikk fatter’n og jeg til Ullevaal. Dama ble anbefalt å ta 20-bussen hjem. Timer senere sto vi og omfavnet hverandre i Cola-svingen. Deretter sto vi og ventet på spillerne utenfor Grand Hotell.
Så skilte vi lag – pappa gikk hjem, jeg på Rockefeller.  Sliten, men glad våknet jeg mandag formiddag. Avisene fra den dagen har jeg ennå.

Cupfinalen i 1997 var definitivt større enn Chelsea på Stamford Bridge i 1999. Men fotballmessig er egentlig ingen ting større enn det vi har fått til i år. For i år er vi skremmende gode. Aldri har vi hatt et mer solid og ikke minst spillende forsvar. Keeperen er definitivt den beste vi noen gang har hatt. Midtbanen er hardtarbeidene og teknisk. Og på topp har vi faktisk både teknikk og hodestyrke. Jeg vil ikke påstå at vi er bedre enn Rosenborg, men vi får mer ut av laget vårt og har definitivt en bedre trener.

Livet er herlig. Jeg kan ikke huske sist jeg daglig, ja, noen dager flere ganger om dagen, bare slår på tv for å se på tekst-tvs side 222. Og der ligger vi jaggu på andre plass på tabellen. Jeg sitter alene med fjernkontrollen og nyter tilværelsen. Jeg sier ikke til noen hva jeg tenker.

Bare smiler for meg selv.

Så sender jeg kanskje en sms til en kompis som har opplevd akkurat det samme som meg de siste 20 åra. Vi taster om Køben og Royal League, om neste kamp og Europa. Så møtes vi over en bayer og tenker på og snakker om alle de forferdelige kampene vi har sett på Ullevaal. Alle de gangene vi forlot stadion, ikke skuffa, men forbanna. Forbanna over at laget ikke en gang prøvde, og hvis de prøvde så maktet de ikke å treffe på enkle pasninger, eller å komme seg ut av egen forsvarssone. Å score var umulig.

Det er kompiser som har opplevd dette, og fatter’n, som jeg nå vil drømme med og snakke om gull. For vi vet at uansett hva som skjer i de fem siste seriekampene i år: Berger vi fjerde plassen, så er vi fornøyd. Ja, fjerde plass var en fjern drøm for et halvt år siden. Og blir det medalje, uansett farge, er det bonus.

Men neste år skal vi bli enda bedre. Da skal vi til og med slå Lyn i serien.
Åh, det er i tider som disse det er så deilig å ha opplevd alle nedturene med Vålerenga. Alle sorgene. Og endelig, nå har dattera mi på tre år lært
seg: Har du øl og er glad holder du med Vålerenga!

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...