Champions League-deltakelse verdt 300 millioner for Vålerenga

Deltakelse i Europas gjeveste turnering blir gjevere for hvert eneste år. Husker du dominansen RBK hadde på 90-tallet finansiert av Champions League penger? Ti-doble den summen og du får den summen en norsk klubb kan tjene på det samme eventyret i dag.

Deltakelse i Europas gjeveste turnering blir gjevere for hvert eneste år. Husker du dominansen RBK hadde på 90-tallet finansiert av Champions League penger? Ti-doble den summen og du får den summen en norsk klubb kan tjene på det samme eventyret i dag. Fortsett å lese «Champions League-deltakelse verdt 300 millioner for Vålerenga»

Mitt Vålerenga del 2

VPN har rekruttert nye penner. Blant annet en mann som skal stille på og sjekke ut treningene til gutta. Forhåpentligvis allerede denne uka. Og hva er da bedre enn å la han presentere seg selv med sitt forhold til Vålerenga? Starten Året var 1996, jeg hadde akkurat begynt i 9. klasse og livet var stort … Fortsett å lese «Mitt Vålerenga del 2»

VPN har rekruttert nye penner. Blant annet en mann som skal stille på og sjekke ut treningene til gutta. Forhåpentligvis allerede denne uka. Og hva er da bedre enn å la han presentere seg selv med sitt forhold til Vålerenga?

Starten
Året var 1996, jeg hadde akkurat begynt i 9. klasse og livet var stort sett en dans på roser. Mitt barndoms engasjement for den engelske klubben Tottenham hadde nærmest svunnet helt. Fotballen hadde vært hjemom en tur i løpet av sommeren, EM i England. Men etter at Oliver Bierhoff hadde senket Tsjekkia med sitt Golden Goal i 1. ekstraomgang på Wembley merket jeg en slags underlig rastløshet i sjela. Dette fenomenet skulle jeg med tiden skulle lære å kjenne som fotballabstinenser. Men enn så lenge vandret jeg klubbløs rundt uten å vite hva skjebnen hadde kokt opp for meg.

Etter hvert som sommeren var på hell og høsten kom krypende, la jeg merke til at en klassekompis og lagkamerat fikk ufortjent mye tyn av de andre gutta. Thomas, som han het, holdt med Vål’enga. Broren hans Amund var reserve i Enga, en av Tippeligaens dårligste klubber, og selv om han aldri fikk etablert seg på bohemlaget fra Oslo Øst, fikk han i det minste æren av å takle selveste Alan Shearer i en treningskamp mot Blackburn før han ble funnet for lett. Jeg merket at jeg begynte å få sympatier for dette laget i blått og da de rykket ned bestemte jeg meg for at jeg skulle være med å støtte laget på veien tilbake. Det ble ikke noe av.

Avstandsforelsket, bare
I -97 spilte Vålerenga i 1.divisjon og herjet med alt og alle, jeg var ikke på en eneste kamp. Jeg fulgte riktignok med på resultatene og så på scoringene på Sportsrevyen og etter hvert som sesongen gikk var den engelske Premier League intet annet enn et vagt minne. Jeg hadde fått en liten avstandsforelskelse til dette middelmådige fotballaget med de fan(t)a(s)tiske tilhengerne som kalte seg Klanen. Selv om fatter’n var en uttalt motstander av alt som het sport, merket jeg til min store forbauselse at han virket ganske fornøyd med min nyvunne interesse for norsk fotball. At han vokste opp 20 meter fra Bislet hadde altså satt sine spor allikevel. Etter å ha sett et fyrverkeri av en cupfinale, bestemte jeg meg igjen for at neste år, ja da SKULLE jeg på kamp.

Med på laget
Og kamp ble det! Riktignok fikk jeg ikke somlet meg til match før den 1. juli, men snakk om å velge rett kamp for sin debut på Bislet. Jeg og en klassekompis hadde, som mange andre, akkurat meldt oss inn i Klanen og stod på Store Stå for aller første gang. Jeg merket at jeg var mer spent enn da jeg for en knapp sommer siden hadde fått pels på knaggen for første gang. Og debuten på denne matta skulle, heldigvis for alle, gå mye, mye bedre. Motstander (om man da velger å kalle dem det) var Sogndal. Kampen var ikke engang ett minutt gammel da Kaasa headet inn 1-0 på en corner fra Villy. Sistnevnte nøyde seg ikke med en assist, og etter en knapp halvtime hadde han liksågodt putta tre på rappen. Ekte hattrick! En sann nytelse som jeg ikke har hatt gleden av å oppleve verken før eller siden. Herfra kunne det jo bare gå én vei og det gjorde det også. Neste match var mot RBK, som nok var på høyden av sin storhetstid i de dager. Vi tapte 2-0 etter mål av Rushfelt og en ikke helt ukjent herr Sørensen. I denne kampen lærte jeg også for alvor å hate Roy-Helge Olsen, et hat som bare vokser seg sterkere for hver eneste gang jeg ser ham i aksjon. Noen kamper senere, bla. Etter et forsmedelig tap 1-5 hjemme mot de reaktor-muterte bøfla fra Romerike, var det duket for trenerbytte. Drillo skulle inn og alle hjerter gledet seg. Men før han var helt på plass var det klart for min aller første bortetur.

På tur
Målet? Bergen og Brann. Jeg tok klansbussen over fjellet og hadde avtalt med ei dame jeg hadde truffet på sydenferie at jeg skulle sove hos henne.
Vi tapte 3-0 og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde blitt med bussen tilbake igjen. Jeg hadde nå virkelig lært meg å hate bergensere. Bergensere er et lite trivelig folkeslag i utgangspunktet og bedre blir de i hvert fall ikke av å knuse storebror fra Oslo. Jeg ble med hu dama hjem og hilste høflig på faren hennes. Erkebergenser som han var, passa selvfølgelig å gni det sure tapet godt inn. Vel… Det han ikke veit, er at selv om dattera hans kanskje solgte pølser på stadion om dagen, foretrakk hun Vål’enga-pølse om natta. Morgenen etter takket jeg for meg og tok toget hjem til Oslo igjen. Jeg følte på en eller annen forskrudd måte at jeg hadde fått hevn så noe fikk jeg i det minste ut av turen.

Europa
Etter Drillos ankomst gikk plutselig alt så mye bedre, vi havnet på trygg grunn og siden vi var regjerende norgesmestere skulle vi forsvare Engas ære i den nå avviklede Cupvinner Cupen. Vålerenga presterte langt bedre enn man hadde våget å håpe. Og i Istanbul utførte gutta liksågodt et mirakel da de i løpet av 15 magiske minutter i andre omgang hentet inn Besiktas’ 3-0 ledelse. Da selveste Chelsea ble trukket opp av hatten til kvartfinalen, bestemte jeg og klassekompisen min oss for at vi måtte til London og Stamford Bridge. Vi ordna oss billetter, fly og hotell, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har aldri gleda meg så mye til noe som helst noen gang. En liten uke før avreise søkte jeg til den bedritne vestkantskolen jeg hadde forvilla meg inn på om noen dagers fri i forbindelse med turen. Jeg ble kalt inn til inspektøren som kunne fortelle meg at søknaden ikke var innvilget! Jeg forklarte ham i klare ordelag at dette var mye viktigere enn både matte, spansk og bedriftsøkonomi, og at jeg kom til å reise uansett. Turen var jo dessuten allerede betalt. Det ble en tur for historiebøkene og klatrer lett inn på topp 5 på høydepunkter i min karriere som Klansmann. Det endte med en ukes utvisning fra skolen, noe jeg dreit en lang marsj i. Det jeg derimot ikke ga helt faen i var at kompisen jeg reiste med, som tydeligvis hadde et noe gjevere postnummer enn mitt fra nedre Furuset, slapp unna. Dermed var grunnlaget lagt for å hate alt og alle fra Oslo vest.

Cupfinale og Rekdal, og nesten nedrykk
Noen sesonger senere, som bl.a. inkluderte en sinnsforvirra hval med aggresjonsproblemer og spiseforstyrrelser, et nedrykk og et opprykk, var det 2002 på tide med min første pokal. Jeg stod vel 4-5 timer i kø utafor Sjappa og sikra med billett til Cupfinalen 2002. Vi gikk i et massivt tog opp til Ullevaal og avgjorde kampen etter 5 minutter. Resten av kampen og kvelden husker jeg helt ærlig ikke særlig av annet enn at jeg surra rundt i en euforisk lykkerus. Her er det mulig at et litt for høyt inntak av øl og sjampis hadde en finger med i spillet, men at det var moro er det liten tvil om. Allerede etter bare fire år med Vålerenga hadde jeg fått føle hvordan det er å faktisk vinne noe. Det ga mersmak. Før sesongen 2003 var alle optimistiske og Rekdal hadde etter Cuptriumfen proklamert at vi i 2005 skulle ta opp kampen med de uovervinnelige trøndersvina. Da jeg 22. november benka meg foran tv-en for å se Vålerenga spille mot Sandefjord i Vallhall, lurte jeg på om det faktisk lå noe i ryktene om at denne mannen fra stedet med samme navn som ham selv faktisk var sinnsyk. Vi berga plassen, og ikke minst klubben, det året og vi gjorde det som alt annet vi gjør. Vi gjorde det med stil. Kjetil & Kjetil trilla tårer mens Klanen rulla kroner, og etter mye om og men var vi klare for sesongen 2004. Jeg har sjelden hatt så lave forventninger som jeg hadde denne våren og aldri har mine forventninger blitt gjort så fullstendig til skamme.

Medaljer
For en sesong det ble! Den beste jeg har hatt gleden av å følge. Vi lå godt an etter halvspilt sesong og høsten ble en opptur som varte nesten helt inn. I den etter hvert legendariske kampen på Lerkendal hadde vi, med vår overlegne 4-1 seier, erklært kampen om seriegullet for åpen for første gang på mange, mange år. Vi vet alle hvordan det gikk, og vi vet alle at svina fra Lyn la seg i siste kamp. Men allikevel visste alle i Norge hvem som egentlig var det beste laget den sesongen. Vinteren det året bestemte jeg meg vår å sverge evig troskap til klubben. Svette og tårer hadde jeg allerede gitt. Nå var det på tide å blø for klubben. Resultatet ble en 20 cm høy Vålerenga-tattis på overarmen. Den påfølgende sesongen ble på langt nær like bra. Selv om vi hele veien hang med i toppen var det ikke den samme festfotballen som fra året, eller kanskje spesielt høsten før. Vi snubla i det aller siste hinderet i Champions League kvalifiseringa, røyk ut av UEFA-cupen så det sang og vi sluttet å vinne kamper. Skulle vi ikke klare å følge opp? Var det over for denne gang? Selvfølgelig ikke. Vålerenga slutter aldri å overraske! Det er en ting du alltid kan være sikker på med denne klubben; du veit at du aldri veit hva du får. Vi tapte oss inn til seriegull! Rekdal holdt hva han en kald novemberdag i 2002 hadde lovet! Greit nok at vi var dårlige i sluttspurten, men de andre laga var enda dårligere. Etter en noe halvhjerta storming av matta i Skien, var det duket for en mer enn helhjerta feiring i Oslo. Det meste om denne dagen har blitt sagt mange ganger før, men en ting må allikevel sies: Det var en kveld jeg kommer til å huske så lenge jeg lever!

Sist sesong
Sesongen vi akkurat har avslutta ble på forhånd omtalt som sesongen vi virkelig skulle befeste vår posisjon i toppen av norsk fotball. Vel, vi vet alle hvordan det gikk. Vi spilte et halvt år med den kjedeligste Vål’enga fotballen jeg noensinne har sett, og da vi regelrett ydmyket oss selv ved å ryke ut av cupen mot FFK, som for øvrig ble Norgesmestere litt senere på høsten, takket Kjetil Rekdal for seg. Noen jublet mens andre gråt. Det eneste som var sikkert var at en epoke var over. Exit Rekdal, enter Myhre. Vi har til dags dato (desember) bare tapt én match med Petter bak roret, men om vi lever lykkelig i alle våre dager gjenstår å se. Kjenner jeg Enga rett gjør vi nok ikke det.

Og det er jo det vi elsker, er det ikke? Vi veit aldri hva som skjer, eller hvor vi ender på tabellen. Oppturer og nedturer, kjempe-kjøp og bom-kjøp, spillere og trenere som kommer og går. Men Vålerenga, Vålerenga er der. Og der Enga er, er ikke Klanen langt unna heller! Og Klanen..?
Ja, vi vil alltid værra her!

Glenn

– Jeg er redd

Innimellom kommer det innlegg på mail til oss som er verdt publisering. Her kan du lese Bjørn H sin oppsummering av de følelsene temmelig mange Vålerenga-supportere nok har akkurat nå: Det var en gang et fotballag som i 19 år gledet og frustrerte, mest det siste. Pølsepapir, nedrykk, store ord, en uendelighet av middelmådige fotballspillere … Fortsett å lese «– Jeg er redd»

Innimellom kommer det innlegg på mail til oss som er verdt publisering. Her kan du lese Bjørn H sin oppsummering av de følelsene temmelig mange Vålerenga-supportere nok har akkurat nå:

Det var en gang et fotballag som i 19 år gledet og frustrerte, mest det siste. Pølsepapir, nedrykk, store ord, en uendelighet av middelmådige fotballspillere og gode fotballspillere som ble middelmådigheter hos oss. Utallige økonomiske redningsaksjoner fra rike onkler og ivrige fans. Sjuende plass var det beste vi kunne skilte med i den øverste serien, et par Cup-triumfer, opprykk og litt E-cupmoro var det vi kunne glede oss over. Andre lag lo av oss, men allikevel elsket vi klubben og ga aldri opp drømmen. Så skjedde det noe…

Et par dyktige, målrettede og ambisiøse nord-vestlendinger snudde klubben på hodet! Plutselig ville «alle» spille for oss, gjeld ble slettet, vi ble plutselig en seriøs bedrift å regne med. VIF ble ansett som en av Norges største merkevarer. Tilskuertallet doblet seg og resultatene kom. Sølv i serien med knappest mulig margin ble fulgt opp av gull og ni små minutter fra Champions League og et økonomisk fundament for en årrekke framover. Treet var på vei inn i himmelen, endelig. ENDELIG! Vi var i ferd med å etablere oss som et topplag i lille Norge, et lag å regne med, et lag som konkurrerte på like vilkår med de beste i Norge både resultatmessig og i jakten på sponsorer og nye spillere. Planene om vår egen storstue, Engas egen lekegrind skøyt fart! Klanen og Oslo hadde endelig fått laget som levde opp til mottoet: Oslos stolthet!

…Men tingenes iboende faenskap ville det annerledes. Erik Hagen og Jørgen Jalland forlot sølvaget. Erstatterne var med på å gi oss gullet, selv om spillet aldri ble det samme. Men så forsvant Kjetil Siem. Vi frykta det og gråt da det skjedde, men at konsekvensene skulle bli så dramatiske hadde vel selv ikke den største pessimist sett for seg. Vi hadde da bygd et fundament for framtiden, hadde vi ikke?

Geir Bakke, Brocken, Ishizaki, Hulsker, Iversen og et par unggutter forsvant ut dørene. Men fortsatt kom det inn noen nye spennende fjes, slik at vi vel fortsatt hadde landets nest breieste og nest beste stall, hadde vi ikke? Ansettelsen av en egen spillerutvikler og analysesjef virka da spennende og et opplag verdig, gjorde det ikke? Ryktene og resultatene på slutten av fjorårssesongen og i Royal League, tydet på ett lag som av en eller grunn var mette og foretrakk en halvliter ekstra framfor ekstra trening. Enga trøblet seg langt inn i 2006-sesongen. Nok en gammel storspiller signerte for oss (Lange), det var fortsatt håp, var det ikke? Men så kom skredet. Vi var nærmere bunnen enn toppen av tabellen, vårt andre (og siste?) Champions League eventyr ble en fiasko, cup’n endte i ydmykelse. Tilskuertallet har allerede falt med 2000 i snitt per kamp (3-4 millioner i redusert inntekt gjennom sesongen) og vi har 5 kamper igjen mot grå-lag. Reka kvitta seg med Hoset, Skiri, Mabizela og storkjøpet Melkadze før han tok sin egen snus og gikk. Assistenten tok over og ga oss en etterlengtet opptur i Stavanger. Men marerittet var ikke over. Publikumshelten og Duracellkaninen Ardian Gashi forsvant til en direkte konkurrent for knapper og glansbilder, ingen nye kom inn.

Nesten en tredjedel av sesongen gjenstår. Med flyt kan vi ta 4. plassen få inn nye Royal League kroner og muligens kvalifisere oss for Europa igjen neste år, og i en virkelig god verden kan et av topplagene (som alle har sikret seg nye tilskudd før overgangsfristen gikk ut) gå på en Brink og vi kan ta medalje for tredje år på rad. Men. Hvem er det som tror på det? Ikke klubbledelsen virker det som. Ikke Grindheim (nestemann ut døra?) virker det som. Klanen? Neppe. Sponsorene? Neppe. Alle gode krefter som skal gi oss en egen storstue? Neppe… Vi trenger sannsynligvis 6 poeng til for å være sikret ny kontrakt og fortsatt liv. Det kan holde hardt nok bare det.

15. november er årets sesong godt over og overgangsvinduet åpner igjen. Er vi fortsatt et eliteserielag da? Er Petter Myhre fortsatt trener? Og har han navnet og kvalitetene som trekker nye stjerner til Enga? Fortsetter spilleflukten? Har vi en ny direktør som kan skape entusiasme igjen? Blir sponsorene med videre? Eller er eventyret over for godt? Jeg frykter det siste. Skandinavia har vel ikke sett et dårligere forvalta seriegull og suksess siden IFK Gøteborg gikk på sin kjempesmell på 90-tallet. Men de holdt da i det minste hodet over vannet og er fortsatt et topplag i Sverige. Gjør vi det? Intet av det som har skjedd med klubben de 306 skjebnesvangre dagene siden den multiple orgasmen i Skien tyder på det.

JEG ER REDD!!!!!

MEN!! EVIG TRO! ÆRE, VÆRE VÅL’ENGA!!!!

Bjørn H

Ferieforviklinger: VPN på ferie til Spania – Prolog

Ferie er fint. Ingenting kan overgå den deilige følelsen av å sette seg på T-banen en fredag ettermiddag i begynnelsen av juli og vite at nå min gode venn har du fri. Skuldrene synker ned i hoftehøyde og du kjenner at pumpa legger ned tempoet. Så kommer du hjem. Alle i huset smiler og er … Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie til Spania – Prolog»

Ferie er fint. Ingenting kan overgå den deilige følelsen av å sette seg på T-banen en fredag ettermiddag i begynnelsen av juli og vite at nå min gode venn har du fri. Skuldrene synker ned i hoftehøyde og du kjenner at pumpa legger ned tempoet. Så kommer du hjem. Alle i huset smiler og er fornøyde, du er blidere enn du kan huske. Avreise fra Oslo Gardermoen klokka 0825. Ankomst Palma Mallorca klokka 1155. Så kommer angsten krypende… Hva med kampene?

Febrilsk kaster du deg over PC og venter på at startsiden din – som selvfølgelig er www.vpn.no – skal laste. Du klikker deg inn på terminlista og der står det svart på hvitt at du kommer til å gå glipp av 5 kamper med laget ditt. Hvordan er det mulig å planlegge så dårlig? Tre uker i syden mens Vålerenga skal spille nøkkelkamp etter nøkkelkamp.

Vi snakker om alle borteturers Mor med stor M: Tromsø. Vi snakker om veien til cupgull 2006. Vi snakker om hatoppgjøret over alle: Vålerenga mot Lyn. Og for å ikke glemme første hinder mot Champions League. Og så avsluttes det hele med bortetur til Skien.

Men ikke for meg. Jeg skal nemlig til Mallorca. Nærmere bestemt til Pollensa som er nabobyen til sydenhelvetet Alcudia. Her skal jeg leie en vilt fremmeds hus i tre uker med min familie og et vennepar. På toppen av det hele så skal jeg spille golf. Jeg skal bade i Middelhavet og jeg skal drikke meg sånn passe halvfull hver kveld på terrassen til huset som jeg har leid av en vilt fremmed familie som sikkert skal på fottur til Norge.

I noen uker har jeg fulgt med på vår manns bevegelser i USA. Vi snakker om en mann som med viten og vilje forlot landet midt i den mest hektiske vårsesongen i norsk fotball noensinne. Min ferie kommer ikke på noen måte opp mot det han har gått glipp av, men er man patriot så er man patriot. Savnet vil være der hvert eneste minutt, hver eneste time – nei for faen: Hvert sekund jeg mister kommer til å bli et jævla mareritt.

Så hvordan er det å være på ferie på Mallorca når du egentlig burde gjøre som Lillebjørn Nilsen synger i «Bysommer»? Vel, gjort er gjort og bestilt og betalt er penger ut av konto. Jeg tar derfor med meg stafettpinnen fra vår mann i USA med til øya der nede i Middelhavet. Jeg skal se om det lar seg gjøre å finne en måte å overleve på – selv om jeg har mine tvil.

Det eneste jeg har pakket så langt er en pakke Imodium…

Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 2

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien.

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien. Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 2»

Vålerenga – FK Mladá Boleslav 2-2

Vålerenga – FK Mladà Boleslav 2-2(0-1) Champions League, 2. kval, 2. kamp – Ullevaal Stadion 2. aug 2010 – 9.693 tilskuere Derfor «tapte» vi: vi er slitne, vi vet ikke, vi gidder ikke, trenerteamet, sportslig ledelse. Her er kampreferatet fra tapet mot den tsjekkiske «storheten» Mladà Boleslav.

Vålerenga – FK Mladà Boleslav 2-2(0-1)

Champions League, 2. kval, 2. kamp – Ullevaal Stadion 2. aug 2010 – 9.693 tilskuere

Derfor «tapte» vi: vi er slitne, vi vet ikke, vi gidder ikke, trenerteamet, sportslig ledelse. Her er kampreferatet fra tapet mot den tsjekkiske «storheten» Mladà Boleslav. Fortsett å lese «Vålerenga – FK Mladá Boleslav 2-2»

Mlada Boleslav – Vålerenga 3-1 (3-0)

CL-kvalik 2. runde 1. kamp – Mestsky Stadion 26.07.2006 – 5000 tilskuere Dette var kampen vi har gledet oss til siden i fjor høst, sesongens indrefilet, porten til mesterligadrømmen. Mareritt skulle det vise seg. Vålerenga startet med feil taktisk opplegg og fikk tre baklengs før 20 minutter var gått.

CL-kvalik 2. runde 1. kamp – Mestsky Stadion 26.07.2006 – 5000 tilskuere

Dette var kampen vi har gledet oss til siden i fjor høst, sesongens indrefilet, porten til mesterligadrømmen. Mareritt skulle det vise seg. Vålerenga startet med feil taktisk opplegg og fikk tre baklengs før 20 minutter var gått. Fortsett å lese «Mlada Boleslav – Vålerenga 3-1 (3-0)»

Gabardinmannen mimrer

Mannen med gabardinfrakken våkner tidligere enn mannen med ljåen, og sitter nå fastspent på en Norwegian-maskin – forhåpentligvis uten motortrøbbel. Men skulle noe skje kan han forsikre seg om at noe alltid skjer når man er på tur med Klanen – akkurat som i gamledager.

Mannen med gabardinfrakken våkner tidligere enn mannen med ljåen, og sitter nå fastspent på en Norwegian-maskin – forhåpentligvis uten motortrøbbel. Men skulle noe skje kan han forsikre seg om at noe alltid skjer når man er på tur med Klanen – akkurat som i gamledager. Fortsett å lese «Gabardinmannen mimrer»

– Den norske motstanderen sendte oss visittkort med fire mål

Klanen er store, klanen er over alt, og det finnes knapt den oppgave som det ikke er mulig å få løst. Vi i VPN ville vite hva FK Mladá Boleslav skriver om oss på sine hjemmesider og det tok ikke lang tid før en av dere tok kontakt med oss.

Klanen er store, klanen er over alt, og det finnes knapt den oppgave som det ikke er mulig å få løst. Vi i VPN ville vite hva FK Mladá Boleslav skriver om oss på sine hjemmesider og det tok ikke lang tid før en av dere tok kontakt med oss. Fortsett å lese «– Den norske motstanderen sendte oss visittkort med fire mål»