Noen finner trøst i Vålerenga når livet er som mørkest.
Ketil Jensen har levert bidraget "Samholdet"
Samholdet
Familien på 3 fra Sandefjord.
I 2003 så ventet vi vårt første barn, som allerede hadde vært med på noen kamper i mors mage. Født supporter, med tåteflaske og det som hører til. Og etter hvert ble VIF og enga ord vi hørte mye. Og nattasang var Vålerenga kjerke. Det tok ikke lang tid før alle sangene var innlært. Fra 3 års alderen har hun vært med på nesten alle hjemmekampene, og ”Gaza” ble vårt andre hjem.
Etter hvert ble det noen borte turer på oss også. Når vi skulle dra, møtte vi opp ved bohemen og kjente vel egentlig ingen, men det tok ikke lang tid før alle pratet med alle. Vil påstå at vi har fått noen livslange vennskap med noen herlige mennesker vi har møtt på turer rundt omkring. Unge som gamle.
Men det som virkelig har fortalt meg om samholdet ”oss” imellom, var da vi mistet vår ufødte datter i november i fjor. Dagen da begravelsen var, møtte en kamerat opp i Vå´lenga jakke. Også han i fra Sandefjord. Da vi kom ut til gravplassen og presten sa at nå kunne alle som ville legge ned blomster komme fram, gikk han fram og la ned et vål´engaskjerf. Og det ble mange ekstra tårer for det var stort. Når vi senere fortalte han hvor mye dette betydde for oss, sa han at det var det mest naturlige å gjøre. ”Det er jo sånn jeg kjenner dere, og hadde hun levd hadde hun blitt en skikkelig supporter som sin storesøster”. Så skjerfet har hun fått med seg i graven.
Noen dager etter begravelsen ringte presten oss. Hun syntes at det var veldig stort når skjerfet ble lagt ned på grava. Dette var noe av det sterkeste hun hadde vært med på.
Vi har også fått en del positive kommentarer om dette etterpå av folk som ikke helt har forstått oss når vi har snakka så varmt om samholdet i vif og klanen generelt, jeg tror de forstår hvorfor vi setter dette så høyt, ikke bare på grunn av de 2x 45min. hver uke, men og alt det andre rundt.
Bidraget er sendt inn av: Ketil Jensen