Noen samler faktisk på gamle avisklipp til minnene sine. Bidraget fra Kim Jarle W. Mathiesen
tar oss med nesten 30 år tilbake i tiden.
Min første erindring av laget kommer fra TV og cupfinalen i 1980.
Jeg er født og oppvokst på Oppsal, på farssiden er jeg ekte oslo gutt så mange generasjoner jeg er klar over, og ble fortalt av selvsomme fatter'n når jeg som åtteåring så cupfinalen i 1980 på TV at Vålerenga var laget som jeg skulle holde med. Som rett var. Uten at jeg stusset nevneverdig over dette. Fargene var uansett finest på dette laget. Og så vant vi jo…
Men det er ikke denne hendelsen som senere førte til desennier med håp, tro, skuffelser (og atter skuffelse) samt noen få lysglimt.
Musa som brølte
Var ikke spesielt interessert de første årene i livet. Helt til en av vikarene jeg hadde på Oppsal skole i 1983 på våren fortalte at han (som var keeper på Oppsal) skulle spille mot selveste Vålerenga i cupen på Trasopbanen. Norges alle beste lag, midt i storhetstiden. Selv spilte jeg på mygg (eller lilleputt?) for Oppsal og var ofte på Trasopbanen. 11 år gammel hadde jeg en ombygd Apache sykkel der bruttern hadde erstattet det lange setet med et lite bredt, malt sykkelen svart, satt på chopperstyre og fjernet alt annet unødvendig ræl . Vi syklet fra Bjartveien forbi Haugen-bua og inn til venstre ved den lyseblå kiosken (som ble fjernet for mange år siden) ved bommen i Vetlandsveien. Det var tjukt av folk jeg aldri hadde sett og området var avgrenset med gjerde og vakter og billetter som måtte kjøpes(!). Nordre Oppsal stod på hue!
Selve kampen husker jeg lite av og kan ikke navnene på noen av Oppsal spillerne i dag, men mener å huske at det var 3 Jacobsen for Vål'enga. Tom, Tom og Pål. Pål var DEN store. 1100 + tilskuere, tilskuerrekord på Trasopbanen, vitnet at Oppsal ledet 2-0 til pause. Vi guttunger var i ekstase over at vår lærer, vikaren, holdt nullen og det store første-divisjonslaget Vål'enga lå under. At Enga skåret 3 i andre og gikk videre gjorde i og for seg ingenting. Vi hadde opplevd noe stort. Selv snakket jeg med (eller til?) Pål Jacobsen når han gikk ut i bilen etter kampen. Var neppe noe vettugt. Dagen etter kom oppslaget i Aftenposten: "Musa som brølte", om nesten fadesen til Vål'enga mot Oppsal, og intervju med Gunder Bengtsson som bortimot garanterte Oppsal opprykk og gyldne tider (nope!). Sykkelen ble selvfølgelig stjålet da den ikke var låst. Bruttern hadde jo ribbet den for alt utenomstæsj, og da kunne ikke noen lås henges på. (Vedlagte faksimile av VG fikk jeg nylig på forespørsel av en annen Oppsal gutt, Jarle Teigøy.)
Jeg var fra dette tidspunkt en supporter. Selv om jeg aldri har vært medlem av klanen (får idag gratis billetter av min bedre halvdel som jobber på Hafslund), føler jeg meg som en fullverdig og ekte Enga supporter (og har lagt igjen min del i sjappa), stolt av fargene, stolt av laget, stolt av min bakgrunn fra oslo øst. Å være Enga supporter (klan eller ei) manifesterer stoltheten over opphavet mitt.
Intermezzo
Tiden mellom Vidar Davidsen som spiller og Vidar Davidsen som trener er for meg relativt grått. Ta med perioden han var trener også. Ikke noe galt om han, men jeg var ung, hadde andre interesser, studerte utenbys og var ikke spesielt ofte på kamp. Det var lavmål å være på Bislet og se Sarpsborgs keeper drøye kampen og få 1-1 mot oss i 1. divisjon. Jeg var på kamper, uten den store innlevelsen, og fullstendig uten tro. Gode spillere kom, og ble dårlige hos oss.
Men så ble det liksom litt kult igjen å være Enga fan. Fler og fler kom til kamp og laget tok seire. Kall meg medgangssupporter, men det ER mye morsommere å vinne. Selv i nest høyeste divisjon.
Så kom Carew. Jeg dro oftere på kamp, og sammen med 18 tusen i sola på Bislet i cupen mot Brann med studiekompis fra Bergen var det et stort lite høydepunkt. Derifra og inn til nå har det vært oppimot halvparten av hjemmekampene. Pluss noen få nærliggende bortekamper. Studerte i Hønefoss i 5 år, så det var lett å dra til Marienlyst og Nadderud. Bortekampen jeg dog husker best er mot LSK, tror det var i ’98 hvor Kaasera, skårer for vål’enga – på 13 sekunder. Og Viljugrein i samme kamp kopierer Van Basten. At vi tapte var som alltid surt. Men de to målene står limt i minnet og historiebøkene, og jeg var der!
Små ”seire” lever en utsultet tilhenger på i lang tid. I hvertfall når man ikke har troen på noe større.
Endelig tilbake
Jeg flyttet tilbake til sivilisasjonen, vi fikk ”I” som sa han skulle gjøre det store. Og i 2004 var det faktisk noe på gang, helt sjukt egentlig. I fikk dreis på laget og vi vant kamper, mange kamper. RBK hadde vunnet en haug sesonger på rad (orker ikke telle), men nå skulle det ta slutt. Jeg var til og med på en av treningene før siste kampen, og fikk dealet til meg 2 billetter via via på Postbanken Øvre(!). Vi måtte banke Stabæk, og gjorde det skikkelig. De store følelsene til de 25 tusen på Ullevål gjorde stadion (klisjé, men likevel:) elektrisk. Det var sinnssyk jubel på det tredje målet, kan ikke huske noen sang eller klanen, det var bare hele stadion i vill rus. Vi var minutter unna å være de første som tok seriemesterskapet fra RBK på 13(?) år.
Men så... Liin slapp inn møkkamål og lot RBK bli seriemester nok en gang, møkka fra vest ville det annerledes.
Det var noe uforløst den kvelden. Hvor utrolig vondt det var når det ikke holdt og de noenogtredve fra Stabæk jublet over 3 målstap.
Hele sesongen 2004, men spesielt denne kampen er likevel høydepunktet. Det største jeg til nå har opplevd med Vålerenga. Vi vant ikke gullet, men vi var tilbake i toppen, en hårsbredd fra gull, etter 20 år i ingenmannsland. Den kvelden ble jeg fullere enn noen gang siden studietiden, og aldri like full senere.
Når vi året etter hentet gullet, ble det bare en lettelse. Nå ble det bare at det uforløste fra foråret ble forløst. Jeg gråt mine lettelsens tårer, og gikk gatelangs pub til pub fra Grünerløkka og ned til Rådhuset i timene på venting på bussen fra Skien. Kvelden var fantastisk. Bildene på min telefon fra lyset og folkene på statuen ved rådhusplassen gir meg, tross kvaliteten, grøsninger fortsatt. Stemmen til I der han lovte oss gullet neste år likeså. Men likevel, det skulle ha skjedd året før.
Mitt Vålerenga
Så i ca 25 år, i en snart 36 år gammel kropp, har Vålerenga gitt meg den ukentlige skuffelse. Og mandagens påfølgende håp om neste kamp, og sikker grunn på tabellen. Jeg har hatt våte drømmer om de kjedelige 7-ende plassene som ga ro i forhold til eventuelt nedrykk. Regner med at de neste 25 gir meg de samme nevroser og såre negler. Det er dét som er og har vært mitt Vålerenga.
Bidraget er mottatt fra Kim Jarle W. Mathiesen