Noen er heldige, denne skribenten hadde artikkelen liggende fra tidligere og har flikket litt på den. Les om forholdet til Vålerenga ute på prærien.
Mitt Vålerenga
Først av alt får jeg tilstå at jeg vel er å regne som romeriking. Født på Vor Frues Hospital i Oslo, ja vel, men oppvokst på Romerike, nærmere bestemt Skjetten, en plankeby inntil E6 omtrent like langt fra Strømmen som Lillestrøm.
Skjetten var i sin tid et beryktet sted, en av kompisene til broder’n fortalte at i den borgerlige konfirmasjonsgruppa hans blei de som var fra Strømmen nekta av foreldrene sine å dra til Skjetten, de gangene det skulle være undervisning der, for det var så farlig der…
Skjetten er et sånt sted folk fra hele landet flytter til for å ha et greit sted å bo, i passe avstand fra det som måtte være av arbeidsplasser i Osloområdet, kall det gjerne en drabantby, utafor Oslogrensa.
Og de fleste trives med å bo der, og jobbe i Oslo, som de fleste gjør.
Dermed er det ganske naturlig at mange får et personlig forhold til Oslo, og regner det som sin egen by, siden de tross alt tilbringer mer enn halve livet der, på jobb, teater,restaurant, kino, opera… og så videre.
Og når vi ble gamle nok til å dra på by’n, på konserter o.l var det Oslo som gjaldt.
Vi som vokste opp midt mellom Strømmen og Lillestrøm, uten noen egentlig tilhørighet til noen av de nevnte stedene, følte en like stor tilhørighet til Oslo som til Strømmen og Lillestrøm.
Vi så det som èn region, uten noen skarpe skillelinjer.
Og til dere der inne i Oslogryta: Svoger’n min, som fortsatt bor på Skjetten, med søstera mi og to flotte unger, sier at i gata der de bor henger det flere Vålerenga-flagg enn LSK- flagg på kampdager. Til stor ergrelse for svoger, som er ihuga LSK-fan.
Det samme er tilfelle her oppe på Skedsmokorset, hvor jeg bor nå. Fra annethvert hus henger det Enga-flagg og LSK-flagg side om side på kampdager, men hver gang jeg tar meg bryet med å telle, er det flest Vålerenga-flagg.
Og rett som det er når jeg kommer ruslende nedover gata med Enga-jakke eller caps, får jeg hilsener og tilrop som: ” enda en Enga-supporter i gata her! ”….
Så til dere som bruker energien deres til å skrive nedsettende ting om oss fra Romerike…. Ta dere en ekstra kopp kaffe først og tenk over at det faktisk er mange av oss her ute som holder med Enga !
Som guttunge var jeg egentlig aldri den store fotballentusiasten. Klassen min var delt i to, etter hvem som holdt med Man. Utd og hvem som holdt med Liverpool, og dette bestemte også laginndelingen når vi spilte fotball i friminuttene. De jeg var mest kompis med holdt med Man. Utd. Og dermed gjorde jeg også det, men ikke så veldig helhjertet… Ikke hadde jeg noen store forbilder da jeg begynte å spille på det lokale fotballaget sjøl heller, selv om fatter en dag kom hjem med en Kevin Keegan-plakat til meg, og fotballkarrieren min tok brått slutt da fatter’n slutta som ”glad amatørtrener” og den nye treneren begynte å toppe laget.
Min første ”orntlige” fotballkamp var på Åråsen i 1978, mellom VIF og LSK, og jeg hadde med meg mitt nye Instamatic-kamera og skulle ta bilder av kampen… det ble masse, masse grønt gress og noen bitte små blå og gule figurer. Men Enga vant.. tror jeg ! I 1987 var vi på russetur til Moss for å se på serieåpningen mellom Moss-LSK, men jeg var mest opptatt av å drikke øl og se på damer. Det ble masse av det første, og ingenting av det andre….typisk for livet mitt på den tiden….
LSK var…. et fotballag…. Verken mer eller mindre. Et fotballag blant mange andre fotballag, som ved en skjebnens tilfeldighet, hvis jeg brukte målebåndet, befant seg geografisk nærmere der jeg bodde enn andre fotballag. So what, liksom. På den tiden interesserte jeg meg ikke for fotball.
Så kom Drillo, og norsk landslagsfotball ble spennende… noen ganger… når vi vant… og det gjorde vi jo oftere enn før. Vi slo jo Brasil, for f… !! To ganger på ett år !! Norsk klubbfotball var RBKogRBKogRBKogRBKogRBK…..booooooooring.
Enga ble cupmestere 2 ganger, og det var kuult. Men når jeg sa dèt på puben i Lillestrøm, fikk jeg mange stygge blikk gitt….LSK var en del av landskapet, liksom, som den gamle skolen min, Lillestrøm stasjon, kirka i Lillestrøm, Project- hvor alle jeg kjente gikk på fylla hver helg, og som jeg langt senere fikk vite at hadde vært et foregangssted for house-bølgen i Norge… for fan, hadde jeg vært litt mer på’n, kunne jeg pult Mette-Marit jeg også! ….Og LSK. Det bare var der, der det alltid hadde vært.
Men så, i 2004, skjedde det noe. Trønderbartene begynte å vakle. Den kilometertjukke arrogansen begynte å slå sprekker. For første gang på årevis begynte norsk klubbfotball å bli…. Spennende! Det var ikke lenger bare snakk om hvem som klarte å komme nærmest trønderbartene. Og fotballinteressen min begynte for alvor å våkne. Jeg kasta meg på fotballtoget som skulle ta fotball-Norge ut av 400-årsnatten, for å sitere Ibsen… Og natt gikk mot dag, vi så lyset i tunnelen… men det var ikke annet enn en skinnende sølvmedalje. Men bevares, sølv er bra det… og jeg ergra meg grønn over at vi tapte gullet med hårfin margin…og lurte i likhet med alle andre på om Lyn faktisk hadde lagt seg mot RBK. Og jeg gleda meg til neste sesong, DA skulle Vålerenga slå til, da.. og det gjorde de. Som vi alle vet. Og Vålerenga hadde for alvor vekket min fotballinteresse.
Og de som har holdt med Enga siden Vidar Davidsen spilte kaller meg turist. Og jeg driter i det.
Ikke har jeg bytta lag, siden jeg egentlig aldri har vært engasjert i noe annet lag enn Enga. Og hvem skal bestemme hvem som er ekte fans og hvem som ikke er det? Er det noen eksamener man må ta? Er det fartstiden det kommer an på? Og hvor skal man legge lista da? Så høyt at en fjerdedel av dagens Klansmedlemmer blir for ”uekte ” å regne? Jeg lever godt med at kompiser, familie og naboer holder med LSK, men det skjærer meg i hjertet når de slår oss.
Jeg blir så forbanna at jeg ikke får sove når Enga taper. Det er ekte nok for meg. Og nok en gang : Romerike er ikke bare LSK. Vi er mange her ute på prærien som holder med Enga. Ikke glem det.
Bidraget er mottatt fra: Rune Nummedal.