Vålerenga er medisin og ro i sjela, ikke bare i overført betydning skjønner vi etter dette bidraget fra Rimert Depp.
Mitt Vålerenga
Mitt Vålerenga er medisin! Antagelig på høyde med B-preparater, altså stekt avhengighetsskapende, men samtidig helbredende. Dette var jeg ikke klar over da jeg fulgte hockeykamper på ’90-tallet, med sporadiske besøk på Bislet. Vissheten om Engas helbredende effekt kom til meg først ganske nylig.
Når verden tok et nyt årtusen inn over seg oppholdt jeg meg ikke mye i Oslo. Naturlig konsekvens var at jeg blei sofasupporter på fulltid helt til jeg kom hjem igjen hvor det var ujevne opphold på Ullevål stadion.
Men for tre år siden stoppet det helt opp. Da ble jeg sjuk i hue. Bastionærer, bøffler og andre vesener vil antagelig mene at jeg var det kun i kraft min kjærlighet til klubben. Jeg forventer ikke mer av uskolerte bønder. Vi andre har i det minste hørt om depresjon. Ikke den formen for depresjon når du opplever at trøndere utligner rett før kampen slutter, med kun10 mann på banen, men den typen som tusenvis av nordmenn får hilse på gjennom livet og som er langt mer langvarig og dyster.
Min depresjon ga seg utslag i handlingslammelse av den typen som gjør at du unngår kompiser, unngår naboer og skyr postkassa som om den var tilholdssted for trøndere og nordlendinger. Etter hvert sitter man ganske isolert i tussmørket og lurer på hvor alle menneskene er blitt av. Samtidig som benektelse av egen sykdom er fascinerende. Omtrent på linje med han nedkjørte fyren med sprøyta i armen bak trafoboksen ved Børsen, som mener han ikke er narkoman.
Før sesongen 2007 startet tok jeg et valg. Med hettegenseren trukket godt over hodet sneik jeg meg ned til Sjappa og kjøpte sesongkort til Cola øvre.
Første hjemmekamp denne sesongen kom jeg tidlig. Så tidlig at jeg lurte på om det var rett dag, men ettersom flere folk dukka opp var jeg trygg på at dagen i det minste stemte. Jeg satt ganske musestille og alene denne dagen. Snakket ikke med noen, klappet høflig og stressrøyka mer av å ha så mye folk rundt meg, enn det som skjedde på banen. Jeg husker fremdeles ikke hvem Enga møtte.
Etter noen hjemmekamper blei jeg mer komfortabel og lærte at folk verken så rart på meg om jeg kom alene, sammen med folk jeg klarte å dra med meg, var skravlete med ukjente, eller hadde en litt stille dag med nesa dypt i kampprogrammet.
Fellesskapet og miljøet hvor alle er akseptert og velkomne var blitt gjenoppdaget for en deprimert sjel og jeg var mer levende søndager med hjemmekamp, enn jeg var de 13 dagene i mellom.
Det blei også noen turer ut av Oslo på meg det året. Enda til et besøk i Tallin fikk jeg oppleve.
For noen dager siden mobiliserte jeg krefter og tømte postkassa. Det jeg fant var ikke så skummelt som bergensere eller fiskere, bare en bunke vinduskonvolutter fra kemneren, Mo I Rana og andre som ville ha pengene sine. De lå og passet på Klansropet med to CD-plater…
Kreditorene har nå fått sitt og resten av ferden mot å bli frisk er jeg godt i gang med.
I lomma har jeg billett til Viking borte og jeg er reiseklar til lørdag. Et par dager med likesinnede i oljebyen vil antagelig gjøre godt.
Bidraget er sendt inn av: Rimert Depp