På tur med Vålerenga

Jeg var fylt 15 og hadde akkurat gått med hevet hode og Vålerenga-drakt på Nordberg etter at Vålerenga hadde nedstablet Wisla Krakow I 2. runde av UEFA-cupen (Nå Europa League). Vi hadde trukket Newcastle borte og foreldrene mine skulle på kamp, og det ville jeg også. Som fast inventar på matcher fra jeg tre år … Fortsett å lese «På tur med Vålerenga»

Jeg var fylt 15 og hadde akkurat gått med hevet hode og Vålerenga-drakt på Nordberg etter at Vålerenga hadde nedstablet Wisla Krakow I 2. runde av UEFA-cupen (Nå Europa League). Vi hadde trukket Newcastle borte og foreldrene mine skulle på kamp, og det ville jeg også.

Som fast inventar på matcher fra jeg tre år gammel mente jeg at det var på tide at jeg kunne være med på en skikkelig bortetur. Det var bare to problemer, det første var at vi hadde solgt ut vår kvote på 3000 billetter og det andre var at flyet til foreldrene mine var utsolgt. Etterhvert ble det klart at det ble gjort flere billetter tilgjenglig, og det var fortsatt plasser igjen på Ryanairs flight til Glasgow. Etter mye diskusjon fikk jeg tillatelse til å ta denne avgangen, hente togbilletter på hotellet på togstasjonen i Glasgow og ta toget videre til Newcastle, alene.

Drakta var med, skjerfet var med, passet var med, og jeg hadde fått noen pund til mat og andre nødvendigheter på veien ned. 06:00 var jeg nede i byen og på flybussen ut mot Torp. Det var fortsatt morgen når jeg ankom flyplassen i Glasgow. Etterhvert fant jeg toget som gikk inn til sentrum og var lykkelig over å være på vei i riktig retning. Jeg fant hotellet og hadde blitt bedt om å si: «I will pick up an envelop for Mr. Johansen» Smått nervøs ankom jeg resepsjonen og fikk stottret frem «Ai will pikk øpp an envelåpp får Mister Johansen!», resepsjonisten hadde tydeligvis blitt informert om at jeg kom og hva jeg ville, så han smilte høflig og gav meg en konvolutt med en togbillett i. «Å ja, så det var det en «envelåpp» var» tenkte jeg for meg selv.

En time senere gikk toget, heldigvis med meg om bord. Det satte seg raskt et par skotske damer ved siden av meg, på trass av at toget var nesten fullt. De begynnte å snakke til meg på skotsk (med en bred Glaski-dialekt), som jeg naturligvis ikke skjønte et ord av. Etterhvert gikk de lei av mitt høflige smil og flyttet seg lengre frem i togsettet. Jeg pustet lettet ut. Men episoden hadde ikke passert unotert og to menn i 40-årene spurte «reiser du alene?», litt forfjamset over å høre norsk ved siden av meg tok det litt tid før jeg reagerte. Jeg så de to karene med Vålerenga-drakt og skjerf og svarte at det gjorde jeg. Jeg ble invitert over til deres fireseters-seksjon.

De to presenterte seg, og jeg husker at han ene introduserte seg som «Kjeksen», han andre husker jeg ikke hva het. De reiste i kjent Vålerenga ånd og hadde med seg Smirnoff Ice, baileys og øl. Som en pliktoppfyllende 15-åring hadde jeg ikke rørt alkohol tidligere, men det skulle forandre seg denne turen. Kjeksen lurte på om jeg ville ha litt å drikke. Jeg forklarte at jeg bare var 15, ikke hadde drukket før, og at jeg ikke fikk lov til å drikke før jeg var 18. Men Kjeksen hadde allerede en løsning på det problemet og kunne lære meg at det var stor forskjell på å drikke alkohol og smake på det, dessuten lovet de å ikke si noe om det til foreldrene mine. Dermed endte jeg opp med et par shots med baileys og en Ice (øl var jeg nemlig overbevist om at ikke smakte godt…).

Det ble etterhvert god stemning på togturen og jeg glemte straks at jeg hadde vært så nervøs for hvordan turen skulle gå. Jeg fikk dessuten en unik innsikt i begreper som «ta et par pils» og «ljuging». Praten gikk i stort og smått, noen vitser og morsomheter gikk over hodet på meg, men jeg hang med på det meste og koste meg skikkelig. Vi nådde Newcastle etter hva som føltes ut som en time. På plattformen stod foreldrene mine og ventet, også de i god form, heldigvis. Fatter’n lurte på om alt hadde gått bra og før jeg rakk å svare brøt Kjeksen inn og utbrøt «Jada, men vi kom i skade for å sjenke sønnen din!». Jeg merket uroen spredte seg i hele kroppen et kort øyeblikk før Kjeksen dro på smilebåndet. Foreldrene mine smilte tilbake og jeg skjønte at han bare tullet. Foreldrene mine takket for at de hadde tatt hånd om meg og jeg hadde fått et flott inntrykk av to bra Vålerenga-supportre som gikk det ekstra skrittet for å hjelpe en nervøs førstegangsreisende på tur.

Skrevet av Lasse Johansen.

Dette leserbrevet er et bidrag i konkurransen hvor man kan vinne en signert t-skjorte. Les mer her: Vinn signert trøye

Les også: Tores keeperhansker
Les også: 
Klubben for alle
Les også: 
Bakern Børre
Les også: Arven etter Ivers

3 kommentarer til «På tur med Vålerenga»

Legg igjen en kommentar