Bakern Børre!

Året var 2006, måneden var november. Starten på sesongen hadde ikke vært mye å skryte av, og når Klanen sang at vi var seriemestere, men at det ikke var lett å se, oppsummerte det mye av sesongstarten. ”I” forsvant og Myhre fikk kjempet oss frem til en bronse.

Skrevet av Sara Uthus-Sævarang

I 2006 var jeg 14 år og valget av fotballklubb hadde for lengst blitt bestemt. Det var ikke snakk om noe annet, selv om vi hadde flyttet til Østfold og veien hjem fra Ullevaal var lang, særlig etter tap. Opplevelsene jeg har er mange, mange av de gode. Men hvis jeg må velge en spesiell opplevelse må det være fra nettopp dette året. Vi hadde begynt å se håpet om å avslutte med litt verdighet og utrolig nok medalje etter en forferdelig start. Jeg, pappa og noen av mine venninner hadde tatt turen til Ullevaal for å heie frem Enga.

Venninne mine hadde spurt om å få være med på kamp, etter å ha hørt meg prate om kampdagene, stemninga og spenninga. De prøvde hardt å bli med når Klanen ropte og sang. Da Morten Berre satt inn 2-1 etter hvilen og vi ledet kampen om bronsen, gikk stemninga til himmels. Vår store helt Morten Berre hadde gjort det igjen, han hadde scoret.  Dette var før vi startet å synge om at Berre må på landslaget, så heiaropet var enkelt. Det var kun å rope ”Morten Berre (klapp, klapp, klapp), Morten Berre (klapp, klapp, klapp) ”. Min venninne hadde ikke helt fått med seg hva vi ropte, men ville være med å lage god stemning. Fra min høyre side hørte jeg en stemme rope ” Bakern Børre (klapp ,klapp, klapp), Bakern Børre (klapp, klapp, klapp)». Da hun innså at det overraskende nok ikke var ”Bakern Børre” vi ropte, var latteren høy. Etter 3-1 mot Tromsø var bronsen klar, og i dag er ikke 2006 året ”I” forsvant og vi ble gruset kamp etter kamp. For meg er 2006 året vi tok bronse og Morten Berre fikk seg et nytt kallenavn.

Dette er ikke et minne som gjenspeiler et år hvor mye bra skjedde, hvor vi hadde den beste seriestarten noensinne, vi tok gull, eller da vi banket Lyn sønder og sammen. Dette er et minne som viser at man aldri må gi opp, selv etter å ha møtt bunnen. Og om hvordan Vålerenga og Klanen gjør hverdagen akkurat litt bedre hver eneste dag.

Med en overraskende bronse i lomma og en god latter er dette en opplevelse og et minne jeg setter veldig høyt.

Skrevet av Sara Uthus-Sævarang

Dette leserbrevet er et bidrag i konkurransen hvor man kan vinne en signert t-skjorte. Les mer her: Vinn signert trøye

Facebook-kommentarer: