siste kamp vpn

2-5 og et endelig farvel med Jordal Amfi som matcharena

Så var dagen der. Dagen da siste hjemmekamp for Vålerenga i GET-ligaen i gamle, ærverdige og falleferdige Jordal Amfi.

Selv har jeg levd 75% av livet mitt etter at Jordal Amfi åpenbarte seg for meg første gang. Jeg var 10 år, fra vestkanten. Hadde sideskill, Sebago Docksides, katalinajakke og press i underbuksene, så at et stappfullt Jordal Amfi med brautende, syngende, bannende og røykende mannfolk gjorde inntrykk er en underdrivelse.

Jeg forstod jo lite av spillet i starten, men for en atmosfære, drama og tider med euforisk lykke jeg opplevde her. Jeg ble fort endel av dette. Det var oss mot dem og Saddam-Hansen var så jævlig mye en av dem.

Vi ankom Amfi’n ganske tidlig i går. Jeg hadde bare klart å få tak i ståplassbilletter på P-feltet. Fy faen så deilig å nesten ikke få tak i billetter fordi man bare kjøpte dem 3 dager før kampstart. Jeg hadde med meg datteren min på kamp. Det er ikke første gang. Hun er 9 og er lommekjent på Jordal og minner meg om alle kidsa som herja i trappene før man monterte disse plankene på hvert trinn som gjør trinnene lavere, men som gjør det til en øvelse å gå nedover med skostørrelse større enn 37. Så i stedet for å å låse rekkverket i armhulen og beine nedover slik man gjorde før så er hun over alt. «Kan jeg stikke bort dit littegrann?» etterfølges gjerne av en observasjon av henne og det lange lyse året hennes et helt annet sted. Gjerne inne på VIP-tribunen eller lignende. Men uansett hvor hun måtte være i Amfi’n så kan du banne på at hun 10 sekunder senere står midt i hurven av unger dersom Kongen skulle vise seg å være i det gavmilde sjokkishjørnet.

Men tilbake til kampen. Og sikkert flere digresjoner.

Vi kom tidlig, måtte prøve å få oss noen bedre plasser og hooka opp med noen jeg vanligvis går på kamp med. Datteren min og jeg snakker endel om Vålerenga og jeg spurte henne om hun ville på denne kampen og snakket om Jordals skjebne, planene for en ny og om Jordals historie. Jeg sa også at jeg håpet på den gamle Jordalstemninga. Den stemninga jeg husker som liten der det var stinn brakke og masse leven. Vi har snakka om hvordan det var der da Vål’enga møtte CSKA, Furuset og hatoppgjørene mot Horhamar. Og vi har snakka mye om B-VM i 1989 og målet til Skøyta Karlstad. Vi har snakket om Jimmer’n og Arne-Bill og Frank Vestreng og Jarle Friis og Marius Rath og Vegar Barlie og Kenneth Larsen og Totto Eikeland og Johan Åkerman og Øystein Olsen og Nicklas Barklund og Taxi-Brummer og Ricky Nygård og Jarl Eriksen og Tom Johansen, Stig Johansen og Tommie Eriksen, Bård Sørlie og mangle fler.

Datra mi er ganske skarp. Hun hører ting, husker de og har evnen til å gjenfortelle det som det er hennes egen betraktning. Så da hun satt mellom meg og en kompis som har 7-8 års fartstid på Jordal så kom det plutselig «Du skal være klar over det Brosjan at kampen i kveld kan få samme ramma som før i tia. Du veit, på 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet da folk sto stinn brakke og man røyka inne. Selv ståplassa bak tribben var fulle og folk satt i alle trappa.» Brosjan er 38. Hu er 9.

Og det ble stinn brakke. Folk satt enkelte steder i trappene og man måtte lose folk ned til vantet. Da folk stod der måtte folka på 1. rad reise seg. Da de reiste seg måtte folka på 2. rad reise seg osv.

Magisk.

Stinn brakke.

Som i gamle dar.

Mangla bare røyken og tribuneras.

Og datteren min, hun stakk ikke av. Hu stod hele kampen og sang og brølte. Og hun gjorde det i Kenneth Larsen kampbrukte E-Cupdrakt som er langt eldre enn henne sjæl.

Før kampen var det en kort sermoni som ble avsluttet med at byråd for kultur, idrett og frivillighet, Rina Mariann Hansen, avslørte at ny hjemmearena under byggeprosessen blir Furuset Forum. Dette er gledelig ettersom alternativet er så mye verre.

Første periode
Kampen kom etterhvert i gang og selv om Vålerenga spilte bra så måtte selvsagt Anders Bastiansen lirke inn en gåll bak Søberg tidlig. Dette var forresten samme målet som jeg i sin tid spilte min første, og eneste, kamp som keeper. På en skole, OHG, blottet for hockeyspillere ble jeg valgt av alle de andre til å være keeper i en skoleturnering i hockey. Vi hadde 2 som spilte bandy og noen som hadde spilt ishockey på Playstation. Det starta også bra, helt til jeg fikk låne utstyr. Selv var jeg 1,95 og utstyret var beregna på en under 1,70. Loffa rakk akkurat til knæra og alt utstyret var i alle fall 25 år gammalt og godt brukt. Omtrent like godt brukt som Jordal Amfi fremstår i dag.

Jeg husker ikke hvem vi møtte, men det var Persbråten eller Ullern. Dette laget bestod av hockeyspillere og selv kjente jeg bl.a. igjen Tommy Marthinsen, sønn av Jim. Vi tapte ca 16-0 og det er godt gjord da jeg tror kampen varte i 2×15. Det hele ble avsluttet med straffekonk og Tommy traff meg i låret fra 4 m med et slagskudd. Tilfeldigvis det låret som manglet korkplate i foret på buksa så det var kjøttet mitt som stoppa den pucken.

Jeg lærte 2 ting den dagen og det var 1) Hockey er ikke en frøkensport og 2) på OHG går det bare damer.

Utover i 1. periode så tar Vålerenga over igjen etter målet. Spillet synes jeg blir bedre og bedre jo lenger man skrider frem. Vi får også noen skikkelig svære sjanser, men en kombinasjon av udyktighet i skuddøyeblikket og en god Dahlberg i Friskmålet gjorde at Frisk kunne tusle til garderoben med en litt heldig 1-0 ledelse.

Andre periode
Starten av 2. periode var grusom. Vi gir bort 2 gåller tidlig og kampen ser helt kjørt ut etter 25 minutter. Det er hjerneblødning over hele linja, vi gir utilgivelig bort både initiativet i kampen og pucken i viktige sekvenser slik at Frisk kan kontre på oss når vi ikke er i balanse. Søberg får ingen hjelp og kan ikke lastes for at det renner inn med skiver i kassa hasses. Vi er ikke oppi ringa i det hele tatt. Tottalt sjukehus. Vi er ikke gode, men hever oss igjen mot slutten og får satt skikkelig press på Dahlberg de siste minuttene av perioden. Uansett hva vi gjør så vil den ikke inn og mot spillets gang, men likevel så jævlå typisk Vål’enga så kløner vi det til igjen 15 sekunder før periodeslutt og Asker lurer ok ei skive inn bak Søberg. 0-4 i siste kamp og med en periode igjen å spille på Jordal Amfi. Go’ jul a’!

Før Zamboniene fikk fremført sin vakre og samstemte dans i pausen var det klart for litt pauseunderholdning: Vålerengalegenden Harald Hakki Haugen skulle få prøve seg på ikke mindre legendariske Kåre Kokken Østensen i mål. Til sammen har de vel spelt hockey i 160 år. Og selv om det var kult å se Hakki komme inn foran kassa og lure ned Kokken før han med et enkelt håndleddskudd setter pucken over snaphansken til Kokken og helt opp i redet så var det mest magiske for meg å se en av de sagnomsuste Linjegodsdraktene i levende livet som jeg ellers bare har sett avbildet på Steinar Bjølbakk o.l. i svart/hvitt ifbm med klubbhistorikk i gamle kampprogrammer.

Tredje periode
I 3. periode satsa Vålerenga alt fremover. 0-4 blir et enda vanskeligere utgangspunkt om man ikke vil nok frem. Det så ut til å lønne seg, Øksnes sendte tidlig av gårde et slagskudd fra blå som Vålerengas kulthelt Ulven, a.k.a. Tarzan Lanzoni, styrte inn. Deretter fortsatte presset, men det kom ingen ytterligere redusering før Ulven igjen sendte av gårde et skudd. Han gikk kjøkkenveien og tverrvendte når han var kommet i retning av droppunktet. Der sendte han av gårde en fis i retning av nærmeste stolte. Dahlberg ble så overrumplet at han slapp inn et av kveldens enkleste skudd. 2-4 og kamp igjen med 5 min på kampuret. Vålerenga tar ut keeper tidlig og vi får et overtallsspill som ender i pucktap etter at Lindström og Ask roter det til. 2-5 i åpen kasse og kampen er, som Jordal Amfis skjebne, forsegla. Vålerenga har gitt opp og kampen ebber ut med at Frisk hæpper litt i egen sone.

Etter det så står det egentlig bare igjen å takk Jordal Amfi for jobben med å være en overarbeida utviklingsanstalt for talenter, en elsket arena,OL- og VM-arrangementer, en del av sjela til foreningen vår og en plass man opplevde noen av de største triumfene som Vålerengasupporter. Da jeg gikk oppover trappene med datteren min hakk i hæl for siste gang gikk tankene tilbake til de gangene jeg har stått igjen her å hylla nyblivne norgesmestre for verdens mestvinnende hockeyklubb. Om turer med t-banen der hele vognsettet duver opp og ned fordi flere hundre mann kjører analtog inni og på vei ned til Bohemen, Broadway og andre plasser der vi har feira bøtta. Jeg kom på da vi fant en litt blyg Johan Brummer med dame innerst i lokalet og der vi tok ansvar og bar han bort i baren og skjenket han noe så grusomt før dama hans fikk jobben med å slepe han til taxiholdeplassen mens en gjeng glade og minst like fulle folk gikk i sikksakk bak og brølte Johan kjører taxi åhå Johan kjører taxi. Jeg husket jeg stod i baren sammen med Scott Hartnell noen år senere etter nok en bøtte med det som må være tidenes beste Vålerengalag og jeg huska da jeg vi endelig vant igjen i 1991 etter å ha tapt 2 finaleserier mot Furuset.

Jeg forlot hallen litt sørgmodig, lett mimrende, men mest av alt glad for at datteren min fikk oppleve slik Jordal Amfi kan fremstå. Så får vi helle kommer sterkere tilbake når den nye hallen står ferdig, så kan hun få oppleve hvordan det er når vi henter hjem bøtta på egen is og følelsen av det brølet som da kommer og hvordan taket nærmest løfter seg i takt med at stemninga stiger.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...