Lillestrøm v Vålerenga

Kampreferat Lillestrøm-Vålerenga

Vålerenga åpner sterkt og leder til pause, men klarer ikke ta tre poeng. Hørt det før? Historien har en morsom vane for å gjenta seg selv.

Lillestrøm – Vålerenga

Tippeligaens 6.runde – Åråsen – 3.mai – 9071 tilskuere

Mål: 0-1 Fredheim Holm (22.min), 1-1 Andersson (67.min, straffe)

Kort

Hjemme: Margeirsson (41.min), Fofana (63.min),

Borte: Brown (51.min),

Lagoppstillinger:

Lillestrøm: Origi – Riise, Amundsen, Kippe, Ringstad – Margeirsson, Andersson- Vilhjalmsson, Knudtzon, Fofana – Friday

Vålerenga: Langer – Mathisen, Nakkim, Larsen, Kristiansen – Stengel, Grindheim, Zahid – Fredheim Holm, Brown, Braaten.

 

Same procedure as last game, James!

Det sies at vi må lære av historien for at den ikke skal repetere seg, i så måte er det jo flott at Vålerenga ikke representerer menneskeheten. For her er det ingen som virker å lære altfor mye av historien og fortiden. Nok en gang så starter vi kampen bra for så å avslutte den på en måte ingen er fornøyd med. Det går ikke veldig fort når vi har ballen, men det trilles i bakre firer og når vi ført fremover så skaper vi farligheter. Ikke store farligheter, men nok til at fugla slutter å kvitre et par sekunder om gangen.

Det er ingen forrykende fotballkamp man blir servert på Åråsen denne småkjølige dagen i starten av mai. Men gjør det egentlig noe? Vi som var der hadde fortsatt hjertet langt oppi halsen flere ganger der vi stod med et slør av usikkerhet og nerver over oss hele veien. For disse kampene er sjeldent pene å se på, det er ikke her norsk fotball er vakrest rent spillemessig, men det er fortsatt her den er vakrest.

Vi styrer matchen fra start, det skapes halvsjanser og tendensene er gode mot et LSK-lag som er kompakte og står fryktelig høyt til tross for at de har patent på tupp-og-mæl-taktikken. Vålerenga triller ballen i laget med en stoisk ro og viser at vi er et bedre fotballag enn LSK som faktisk aldri i løpet av klubbens 98 år har hatt et tosifra antall pasninger på rad innad i laget. Med helter som Søgård og Kippe er det kanskje ikke så rart.

Tilbake til selve kampen så viser ikke uret mer enn 22 minutter før vi får betalt for den gode starten, og hvilken scoring vi skulle få. Daniel Fredheim Holm scorer ikke altfor mye mål, men når han ført bestemmer seg for å putte så er det et realt kremmerhus av de sjeldne. Fra 22-23 meter så måker han til på en sånn måte som ingen har måket til på Åråsen noen gang, faktisk så var det flere av LSK-spillerne etter kamp som sa de aldri har sett et sånt skudd i levende live noen gang. De synes også det var noe spesielt at Daniel skjøt med noe annet enn tuppen på fotballskoen, og de sa det var noe de håpet de også skulle klare å få til en dag. Daniel derimot har hele verden i sin hånd og alt det der.

Daniel, har hele verden i sin hånd og alt det der.
Daniel, har hele verden i sin hånd og alt det der.

Faktisk var det så vakkert at de av oss med blått hjerte som befant oss på pressetribunen slet enormt med å holde maska. Det tar seg ikke altfor godt ut å juble som noen ville idioter og man skal vel aller helst holde seg så nøytral som mulig. Det ble 0.5 sekunder med spasmebevegelser etterfulgt av en plutselig forståelse for hvor vi satt. Tina, Rønsen og undertegnede ga hverandre noen anerkjennende blikk og noen høflige nikk, selv om jeg er rimelig sikker på at kroppsspråkene avslørte det rimelig greit at vi ikke var sånn fryktelig nøytrale der vi satt og godtet oss over det som i etterkant er kåret til historien peneste mål på Åråsen. Målet satt også ny rekord for avstand på et langskudd på Åråsen, den gamle rekorden som LSK hadde selv var på bare 11 meter og ble scoret på straffespark.

Etter pausen så skjer det som ikke skal skje, men som alltid skjer. Vi virker tamme, late og uinteresserte i å spille ball. Her skal det også sies at LSK faktisk til tider spiller god fotball. Det er en periode der på ca. 10 minutter hvor det er smått utrolig at ballen ikke går i kassa. For de som eventuelt er troende var nok det et helt klart tegn på at Gud har kongeblå drakt på seg når det er kampdag. Dessverre for oss så kløner vi det litt til for oss selv ved å lage ei utrolig billig straffe. En situasjon som kan diskuteres. Til Aftenposten sa Lillestrøm-trener Runar Kistinsson følgende etter kampen;

– Den kan diskuteres. Det er dessverre slik at det kan bli feil innimellom. 

Det er dessverre slik at dommeren er og blir en pikk, og pikken gjør ofte som den vil, ergo blir det straffe og poengtap.

Straffe og poengtap.
Straffe og poengtap.

Akkurat som mot Aalesund så hekter vi oss mer og mer på mot slutten, det kan virke som Vålerenga-spillerne er hakket bedre trent enn de fleste andre lag for vi orker gjerne å løpe litt lenger enn de andre. Eventuelt så er det fordi vi står mye stille og ser på i løpet av 2.omgangen, kanskje det er der hemmeligheten ligger. Lindkvist gjør et godt innhopp mot slitene LSK-spillere og kommer til en del gode muligheter på kanten, uten at det blir noe mer ut av det. Dermed blir det 1-1 og poengdeling i det som vel er Norges eneste skikkelig derby. Problemet med de andre derbyene i Norge er at ingen bryr seg.

Til slutt vil vi avslutte med et par velvalgte ord til alle dere som blusser alle andre tidspunkter enn det som er lov; Fy faen for noen jævla idioter dere er.

Se flere bilder fra kampen her.

Facebook-kommentarer:

1 tilbakemelding

  1. 4. mai 2015

    […] Mer om kampen i vårt fyldige referat her. […]

Det kan hende du også liker...