Rosenborg – Vålerenga  2-0

Rosenborg – Vålerenga 2-0

Vålerenga åpnet bra på Lerkendal, men greide ikke score mål ei heller å fullføre kampen i samme stil. Når Rosenborg scoret på langskudd etter drøye halvtime greide ikke Vålerenga svar og Rosenborg overtok etter hvert kampen. Det hører med til historien at Vålerenga mått fullføre med 10 mann etter at Freddy dos Santos ble skadet. Men skaden ble neppe avgjørende for resultatet. Akk ja, tilbake til tegnebrettet.

Rosenborg – Vålerenga 2-0 (1-0)
Tippeligaens 18.runde, Lerkendal Stadion 25.august, 19.914 tilskuere

KAMPFAKTA: se referat på vif-fotball.no her

KAMPINNTRYKK:

Jeg reiste til Nidaros med god tro på poeng og en fullkommen høstjakt kanskje mot nye medaljer. På papiret virka trønderne litt redusert. Halve forsvaret, Koppinen og Dorsin , ute med karantene. Steffen Iversen og Roar Strand ute med skader. Og en keeper som hadde kutta fingern med ostehøvel. Jeg børsta støv av minnene om 2-1 kampen i vår der Jalland og Daniel herja sånn med tverrliggerne på Ullevål at jeg har øresus ennå. På Lerkendal ble skadene forverret og varige. Ikke fordi det blei slått bulker i stengene. Men fordi speaker’n der oppe ikke har skjønt fletta av lydsetting. Det er lov å skru ned litt, mister!

Men Enga skrudde ikke ned. Anført av spilleglade Berre og DFH var det stadig småskummelt foran Hirschfeldt, nå med en kort finger i keeperhansken. Vi førte og kjørte. Men som vanlig uten de helt store sjansene. Mye nesten. Brukbare innlegg fra Freddy på kanten. Skyhøye håpløsheter av noen langskudd. Fine frispillinger av Berre i boksen, fikst småspill som bare Berre kan. Kveldens Engaspeller. Uten at jeg med det glemmer resten av gutta, som etterhvert reiv til seg initiativet og var i ferd med å eie kampen. Da drøye halvtimen var passert, visste jeg at dette skulle gå veien. Trønderne (..hm?) hadde egentlig ikke produsert noe særlig. Sapara varma opp Arason med en stor sjanse på bakre stolpe etter ca 35. Og så. To minutter seinere. Tettey. 25 meter. Fy te rakkern for et tilslag! Skrudd klin i vinker’n. Det er en gåte at nota holdt. Det er lov å applaudere sånne perler. Selv om det er motstander’n som skårer.

Der og da døde kampen. Finito. Punktert. Kunne se det på gutta der ute, høre det på tribunen. Den katastrofale lyden av hvislende luft som unnslipper et kjøretøy uten reservehjul. Og det var nettopp sånn det sto til med oss. Da Freddy tråkka over uti andre omgang, var reservehjula brukt opp. Og 20 minutter med 10 mann holdt selvsagt ikke mot et RBK som hadde overtatt styringa. Litt Konéplageri sørga dem også for å påføre oss. Sapara i vegg med Koné som klinte inn 2-0 rett etter hvilen. Mot slutten kunne det blitt både tre og fire. Tetty aleine med Arason, skudd utafor. Og den siste muligheten for en Enga-skåring tross alt: Tre VIF-stoppere i vill kamp på streken for å sette inn årets første selvmål. Selvsagt klarte dem ikke det. Skåringsvegrere har vi alltid vært!

Det gikk altså gæernt. Verst kanskje for Wæhler med hjernerystelse. Freddy med ankelskade. Og hva med Ronny? Utslitt etter landskamp, eller? Godt at Grindheim er i god gang igjen. Selv om det ikke er medaljer å kjempe om lenger, trengs det fortsatt innsats. Så langt unna er ikke streken.

Nevnte jeg dommer’n? Tommy Skjerven. Han var faktisk svært bra denne gangen. Ingen problemer med ballene som i kampen mot Lyn. Fint at han selvsagt ikke blåste trønderstraffe midt i første omgang.

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...