Hvordan skal fotball vinnes? Del 3

Viggo Strømme er sportssjef på NTG Fotball Bærum og trener for Lyns guttelag, også kjent som et av landets mest ballbesittende fotballag. Viggo spilte for Vålerengas A-lag i årene 1995 til 1998. Han var kjent som en temperamentsfull back som ofte fikk gule kort og var mye skadet. På slutten av 98-sesongen ble han lånt … Fortsett å lese «Hvordan skal fotball vinnes? Del 3»

Viggo Strømme er sportssjef på NTG Fotball Bærum og trener for Lyns guttelag, også kjent som et av landets mest ballbesittende fotballag. Viggo spilte for Vålerengas A-lag i årene 1995 til 1998. Han var kjent som en temperamentsfull back som ofte fikk gule kort og var mye skadet. På slutten av 98-sesongen ble han lånt ut til Lyn. Her svarer han utfyllende på hvordan fotball bør vinnes.

Gi eksempler på lag i Norge eller internasjonalt som utelukkende bruker soneforsvar, lag som utelukkende bruker markeringsforsvar – og hva er vanligst i dag? Er en blanding vanlig?

– Jeg tror de aller fleste bruker en blanding. Men det er helt sikkert nyanser i for eksempel midtbaneleddet og hvordan dette løses hos spissene. Det er helt sikkert også egne ulike avtaler fra lag til lag hvordan de velger å forholde seg på for eksempel innlegg og dødballer.

Er det lettere å skape raske overganger med soneforsvar? Er det utelukkende Drillo-stilen som spiller over, og ikke gjennom ledd, eller vil du si at også Drillo-stilen spiller gjennom ledd?

– Vi hadde noen fantastiske overganger/kontringer når vi spilte på løkka som unggutter. Da var det ikke snakk om noe soneforsvar. Poenget er hvor hurtig situasjonene oppfattes samlet og hvor gode individuelle ferdigheter spillerne har. Jo bedre ferdigheter, jo bedre overganger. Dette ble bekreftet under sist EM (Russland og Nederland som to eksempler). Det å angripe når det andre laget er i ubalanse er noe av selve grunnideen med fotballspillet, slik jeg ser det.

Hva er hovedforskjellene på den fotballen Nils Arne Eggen spilte med Rosenborg og Drillo spilte med landslaget på 1990-tallet?

– Rosenborg dominerte banespillet i de fleste kampene i Norge og spilte ut motstanderne med et godt og velutviklet strukturert angrepsspill.
– Landslaget ”la” seg mot bedre motstandere og satset på overganger, men angrep med flere lange baller mot antatt dårligere motstandere enn det Rosenborg gjorde.

Og pasninger bakover. Er du enig i at det er «forbudt» under Drillo-stilen og tillatt under en mer posession-orientert fotball?

– Noen ganger kan det lønne seg å spille en støttepasning for å komme fort frem i banen i neste trekk og for å sikre spill i lengderetningen. Det tror jeg også kan være lov under Drillo, men den spilleren bør ikke miste ballen i en ugunstig posisjon eller situasjon.
– I posession-orientert fotball er dette mer lov, ja. Men her hersker det litt forvirring. Dette er ikke gjensidig utelukkende kategorier. Ballbesittende lag kan også være gjennombruddshissige (Stabæk og Manchester United), men selvsagt er det gradsforskjeller. De beste lagene ”velger” de beste mulighetene for overganger. De er altså ikke villige til å miste ballen for lett opp mot liten gevinstmulighet.

Mange er bekymret for at Drillo-stilen, som ofte betegnes som enklere men mer effektiv mot lag som presser høyt – med lange pasninger over ledd, vil føre til at både yngre landslag og yngre spillere vil begynne å spille på samme måte. Bekymringen er i så måte at norske spillere vil bli mindre opptatt av teknikk med Drillo som sjef. Hvilke tanker gjør du deg?Hvordan skal Drillo-stilen, i motsetning til alternativet (det finnes sikkert flere alternativer) møte lag som legger seg lavt og nekter Drillo-stilen rom offensivt?

– Landslaget har to oppgaver: 1. Å kvalifisere seg til mesterskap. 2. Å vinne. Laget må da organiseres slik at dette med størst mulig sannsynlighet kan bli en realitet.
– Men unge spillere må lære seg andre momenter i spillet en det som blir gjennomført til enhver tid på et A-landslag. Der har vi alle et ansvar å formidle at dette er to forskjellige ting. I boka ”Best med ball” (sammen med Myggen og Doffen) har jeg skrevet et kapittel om hvordan unge spillere kan spille og hva vi som trenere bør prioritere for å oppnå god utvikling:

En utviklende spillestil:

Mål: Utvikle unge spillere til å være forberedt på å møte de krav som kreves internasjonalt, spesielt angående ballbehandling og bevegelsesmønster i angrepsspillet.

Utvikle høy spillforståelse, individuelle ferdigheter og relasjonelle ferdigheter.

– Vi i Norge er dessverre ikke best i noen deler av fotballspillet, heller ikke når det gjelder aldersbestemt fotball. Norske lag må bli bedre til å spille mot etablert forsvar uten å bruke lange pasninger som middel! Norske spillere må spesielt bli hurtigere på alle måter og bli bedre med ballen (teknikk). For norske spillere tar det som regel for lang tid fra situasjonen oppfattes, til handlingen som fordres er utført presist og funksjonelt så ofte det kreves for å vinne kamper over en hel sesong. Internasjonale toppspillere bruker meget kort tid på rekkefølgen:

Oppfatte – vurdere – bestemme/ombestemme – handle

– I denne sammenheng er sansene og persepsjon viktig. Spilleren må øve seg i å bruke synet (vri på hodet) for å orientere seg i forhold til ball, motspillere og medspillere.

– Gode internasjonale spillere har et meget godt, grundig og velutviklet teknisk repertoar og gode ferdigheter (handling og valg). Men i tillegg deltar disse i fotballkulturer hvor spillemåten er veldig utviklende.

– Unge i for eksempel Argentina og Brasil spiller fotball på en måte som gjør at de automatisk får mange berøringer på ballen på rad. Der finnes en kultur for å la individene blomstre og utvikle seg kreativt. Lagene prioriterer i stor grad å være ballbesittende. Spillerne får øvet seg i å ta imot ballen ofte, samtidig som det er stor bevegelse rundt ballfører. Egenskapene en-mot-en er meget gode, da slike situasjoner ofte oppstår på trening – og også i kamp. Mange lag velger å holde ballen i laget lenge, heller enn å satse på en hurtig gjennombruddspasning på første bevegelse etter brudd.

En utviklende måte å spille på vil inneholde følgende elementer:

A: Mer ballbesittende spillemåte:
– Start alltid med igangsetting bakfra, enten ved dødball eller ved brudd av målmannen. Men det å variere er nødvendig når alt er låst. Det krever at alle forsvarspillere får øvet seg i å motta ballen og gjøre noe med den. Det bør nærmest være forbudt å klarere over sidelinjen med vilje, spillerne må øve seg i løse situasjoner under press. Spillerne må lære seg å bryte/klarere til medspiller.
– Prioriter flere pasninger i laget. Det genererer selvtillit og trygghet hos spillerne. Ikke undervurder kvaliteten til spillerne. Blir de vant til å være i nye situasjoner, vil de etter hvert mestre dem også. Laget får flere berøringer i laget på rad. Det gir større øving i grunnrepertoaret. Spillerne blir sikrere og selvtilliten vil øke.
– Tørre å spille på markerte spillere, ikke sparke ballen over dem. Lage bevegelser ut fra system som gjør at markert spiller alltid har et par alternativer i mottaksfasen. Dette er en egenskap det er nødvendig å beherske i dagens fotball. Det må øves på fra ung alder.
– Ikke falle for fristelsen å si at bakrommet alltid er det viktigste og beste rommet å spille ballen fortest mulig i. Det er ikke sant. Vær tålmodig i oppbyggingen av angrepene. Selvsagt skal det kontres når muligheten er stor, men det handler om å velge de riktige situasjonene for best mulig uttelling. Uansett bør det angripes med fleres spillere slik at ballfører har flere valgmuligheter.
B: Gjentakelse av teknisk repertoar:
– Prioritere teknikken, vendinger: Unge spillere må lære seg å vende alle veier. I trengte situasjoner blir man tvunget til å velge hurtig. Dersom en spiller er vant til å vende bakover, innover, 180 grader og helt rundt har denne flere valgmuligheter.
– Prioritere det å kunne ta med ballen med alle kroppsdeler. Hver gang en spiller mottar en ball har han minst to valg: A. ta den ned eller med inn i et rom, B. klarere eller spille ballen på første berøring. Begge kan velges bare ballen holdes i laget.
– Prioritere teknikken ”skjerming av ballen”. Denne egenskapen bør det trenes på isolert, men det er meget viktig å ta denne egenskapen med seg i kampsituasjoner.
– Oppfordre til driblinger og det å utfordre i en-mot-en situasjoner. Å bli god på denne egenskapen krever et godt finterepertoar, men også mye prøving. GI TID!
– Oppfordre til å bruke ulike pasningsteknikker utenfra situasjonen. Da vil spillerne etter hvert mestre flere situasjoner samt få flere valgmuligheter under pressede situasjoner.
– Unge spillere bør lære seg å bruke hele kroppen, hele foten og begge føtter i ballbehandlingen under fotballkamper.
C: Midler til gode offensive bevegelser:
– Ballovertakelser og posisjonsbytter. I gode internasjonale kamper ser vi ofte situasjoner der spesielt kantene, men også sentrale midtbanespillere, går innover eller på tvers. Like ofte ser vi motsatte bevegelser og muligheter for ballovertakelser og dermed posisjonsbytter. Dette er et spesielt godt middel å bruke for å sette det andre laget ut av balanse.
– Overlappinger kan gjennomføres overalt på banen. Stort sett er det et middel til det å skape en to mot én-situasjon. Tradisjonelt sett er denne bevegelsen brukt på kantene, men den kan like godt gjennomføres midt på banen eller midt foran mål. En overlapping vil føre til at forsvarsspillerne får en ekstra bevegelse å forholde seg til. Den må da velge hvilken den skal gå på – eller rygge. Overlappinger er med på å skape flere samtidige bevegelser, slik vi ofte ser det i europeiske toppkamper.
– Gi rom og muligheter for utradisjonelle bevegelser. En høyre back kan godt slå en pasning til kantspilleren og deretter gå på løp på innsiden (innoverlapp). Argentina vant VM i 1978 med å spille ”totalfotball”, som også Nederland var flinke med på 1970-tallet. Det vil si at spillerne stadig rullerer på posisjonene i laget. Overordnede elementer som ”balanse” og ”overtall bak” bør uansett gjelde.
– Kreativitet er ingen enkelt bevegelse, men det er mulig å legge forhold til rette slik at kreativitet og improvisasjon kan blomstre. Det gjøres ved å la spillerne i høy grad velge sine løsninger under trygge omgivelser. Egenskapen kan stimuleres og trenes.
– Prioriter og øv på veggspill og kort kombinasjonsspill. ”Tabelinhas” kaller brasilianerne dette: Kjappe kortpasninger som forvirret motstanderne.
– Lag offensive bevegelser ut fra det spillerne kan (spisskompetansen deres), gå fra praksis til teori, ikke alltid fra teori til praksis.
Tips i treningssituasjon:
– Oppmuntre alltid spillerne til å holde på ballen, utfordre og bruke spisskompetansen og repertoaret den enkelte har. Ikke ha fastlåste offensive mønstre, men retningslinjer er ok.
– La spillerne velge selv i forhold til de situasjonene de til enhver tid befinner seg i.
– Sett alltid ballen hurtig i gang over alt ved innkast, frispark og andre dødballer. Det krever at alle er skjerpet og klare i hodet hele tiden. Det er viktig å skape ”ballkåte” spillere.
– Ha tidsbegrensninger ved innkast, hjørnespark osv. på trening.
– Skap klima for kontinuerlig og dynamisk bevegelse i laget. ”En dårlig bevegelse er bedre enn ingen bevegelse.”
– Innkastene må alltid kastes slik at ballen kan tas ned, ikke til duell eller løpeball.
– Vær tålmodig.

Er Drillo-stilen den samme i dag som på 1990-tallet, og hvordan vil du beskrive Drillo-stilen?

– Det er for tidlig å si. Men jeg tror de generelle retningslinjene er ganske like. Spillerne er bedre, så dette kan godt fungere igjen. Drillo stilen er:
– Laget spiller soneforsvar over hele banen.
– Laget er ute etter å skape brudd og kjøre overganger når motstanderne er i ubalanse og vil sikkert prøve å angripe rom der de oppstår samt utnytte motstandernes svake sider.
– Laget prioriterer å få flest mulige dødballer inn i motstanderes 16 meter.

Hvilke lag i Tippeligaen spilte i fjor mest likt Drillo og hvilke spiller mest posession-orientert? Hyggelig om du også vil karakterisere Vålerenga.

– Jeg tror ingen spiller slik Drillo egentlig ønsker. Stabæk spiller mest posession-orientert, men er og gjennombruddshissige. Vålerenga i 2008 så jeg lite, men er rimelig sikker på at de ikke var spesielt verken det ene eller det andre, skriver Viggo Strømme i en lang epost til VPN.

Legg igjen en kommentar