Mjøndærn

På en skala fra brunt til hvitt finner vi Mjøndærn et sted mellom skummende halvlitere og smekkfulle dasser. Med andre ord midt i blinken for dem som liker riskrem i brun saus. Advarsel Wikipedia sier det sånn: Denne Mjøndalenrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. Vifipedia … Fortsett å lese «Mjøndærn»

På en skala fra brunt til hvitt finner vi Mjøndærn et sted mellom skummende halvlitere og smekkfulle dasser. Med andre ord midt i blinken for dem som liker riskrem i brun saus.

Advarsel

Wikipedia sier det sånn:

Denne Mjøndalenrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Vifipedia sier det som det er:

Denne Mjøndalenrelaterte artikkelen er dessverre for lang og utdypende, og du kan hjelpe deg selv ved å la være å lese den

Mylnudalr

Store Norske Leksikon og Caplex kniver om å ha flest innbyggere i Mjøndalen. Det spriker ganske mye, og begge de to anerkjente oppslagsverkene har rett; det sprikes over en lav sko i stasjonsbyen. I 2001 telte Store Norske opp ca 6500, og dagens Caplex opererer med over 8000, så skaperevnen er det ikke noe å si på. Fortsetter det slik, har tettstedet flere medlemmer enn Klanen i løpet av et par år, men bygda er likevel ikke stormannsgal nok til å søke bystatus, selv om de har jernbaneperrong, lyskryss og kjøpesenter.

En gang i tida sto det en mylnu eller to langs elva i nedre Eiker. Korn og mel brydde de seg lite om, men kom du med en tømmerstokk, fikk du en sekk sagflis eller en pose pappmasjé tilbake. Mylnurgutadn, eller møllerguttene på godt norsk, løp om kapp til mølla for å få først malt, og de forbannet tidens elv som fraktet trevirke langt mer effektivt enn de selv klarte i uskyldstida før første automobil. Derfor penset de kappleiken inn på et sidespor og kalte det Mjøndalen IF, men hvorfor de malte seg brune sier ikke soga noe om.

Berømte bruntrøyer

Det er bare fantasien som setter grenser når det gjelder mysteriet draktfarger i nedre Eiker. Var idrettsforeningens første generalforsamling lagt til en brun kafé der ildsjelene ble så påvirket av omgivelsene at de ikke visste hva vondt de gjorde?

Var det han som løfta halvliter’n og skålte, eller hun som var på dass som plutselig kom på noe glupt? Åkke som, brunt ble det, og verden fikk et fotballag som ser ut som en kasse gode, gamle murere med skummet ned.

Mye vann har rent i havet via det brune Drammensvassdraget siden folk begynte å sparke fotball i Nedre Eiker, og glemselen har lagt seg som et loete, brunslitt pledd over det som måtte være av historisk sus og fordums stolthet. Det eneste vi minnes er at fotballekspert og klovn Ivar Hoff hadde noen av sine lykkeligste perioder i sitt liv nettopp i Mjøndalen. Som trener sendte han laget rett opp etter nedrykket i 1977, og gjentok bedriften både i 1981 og 1986. Ellers husker vi at Dan Børge feiret sin egen store klassefest i Skeid-garderoben for 25 år siden etter å ha skåra sitt livs eneste toppseriemål, ja, nettopp, mot Mjøndærn.

Vi veit det var en spiller som ble kalt Makker’n, og andre veit sikkert om flere som hadde fortjent litt omtale, men vi holder en knapp på at Baltus Brun er verdens mest berømte bruntrøye.
I kveldens cupbatalje tipper vi at det hagler med slagferdigheter fra bortebenken:
– Det ser alltid mørkest ut før det blir helt svart, – Intet problem er så stort at man ikke kan løpe fra det, eller andre treffende slagord fra Charlie Brown som have developed a new philosophy… he only dread one day at a time.

Heisagutta

Bruntrøyenes storhetstid måtte selvfølgelig falle sammen med de tyske brunskjortenes fremgangsfylte tiår i mellomkrigstida, med sju finaler og tre kongepokaler i harde trettiåra.

Så visna laget sakte og sikkert bort, før en ny oppblomstring kom med nytt finaletap i 1968 og deretter mer eller mindre fast plass i toppetasjen fra begynnelsen av søtti til slutten av åttiåra. To seriesølv har det også blitt på bruntrøyene som sammen med Brann og HamKam i perioder hørte til landets ypperste heislag, en egenskap de har tatt vare på også lenger nedover i etasjene. Årets nyopprykkete Adeccomannskap ligger godt an til å holde tradisjonene ved like, lyset blinker for andre etasje.

Mjøndalen sang sitt hittil siste, mislykka vers av svanesangen i eliteserien i 1992.

Orchis Mascula

Nedre Eiker er kjent som orkidé-bygda, kommunen med flest ville orkidéer i landet. Via kommunens hjemmesider fant vi en blomstrende artikkel om emnet. Og vi som trodde orkideer og blomsterkvaster var noe feminint dritt. Neida, tvert i mot, her er det maskuline orker som lukter kattepiss og til overmål bærer navn som direkte oversatt betyr ballestein. Testosteronet flyter rundt Nedre Eiker Stadion, her er gutta med baller..eh.. .. her er det noe som skurrer. Mjøndærn har ikke vært overvettes gode med ball, men desto bedre når de tok de kølla til hjelp.

Vi stopper der, bandy er ikke vår greie, men vi kan jo nevne at VIF var med i Eliteserien fram til 1949/50, da laget rykket ned for evig. Klubben fortsatte med et juniorlag til sesongen 1957 da Vålerengen ble Østlandsmestere for juniorer. På mesterlaget spilte blant andre Einar Bruno Larsen, Leif Eriksen og Terje Hellerud. Der fikk dere noe å tenke på, alle dere som digger små, krumbøyde brune køller!

Du skal leite lenge for å finne berømte blomsterbarn i Mjøndalen, et av de få vi fant var Herman Wildenvey. Etter vår mening skrev han altfor mange dikt, og vi er sikker på at det største for mannen var at han fikk gifte seg i Vålerenga kirke. Ellers var tidligere statsminister Lars Korvald fra bygda. Det var han som løfta Kjell Magne Bondevik inn i storpolitikken, men han gjorde sikkert ett og annet bra også.

Brun uten sol

Det er andre gang vi møter Mjøndalen i fjerde runde, vi vant 2-0 hjemme på Bislett i 1976. Og to av de årene Mjøndalen kom til finalen og tapte, slo de ut Vålerenga i kvartfinalen. Vi hadde hjemmekamp både i 1936 og 1968 og tapte henholdsvis 0-1 og 1-2. Det fjerde og siste cupmøtet var slaget på Nedre Eiker i andre runde for to år siden der de brune yppa seg med tidlig to måls ledelse.

Vi vinner denne kampen mot bleike mjøndølinger med hvite bein og kunstig farge på overkroppen.

Seier’n kan vi feire på ymse vis. Brun uten sol på en brun kafe med en mjøndøling i glasset. Den utrydningstruete populære brunhvite cocktailen fra 50-60 tallet basert på brandy/cognac og hvit curacao likør, er nesten utdødd, skal vi tro lokalhistoriker Reidar Heieren i Eiker Leksikon.

Velkommen til Ullevål, Brune Armé og 3050. Oppfør dere pent mot vertene!

Les også:
Ull i fåreklær
Skitur i mai
Første stikk på Stiklestad

Legg igjen en kommentar