Til bunns med flagget først

Det hadde vært en knall Vålerengadag frem til flaggskipet vårt skulle prøve å lage happy ending i siste akt. Slik gikk det ikke. Vålerengas herrelag i fotball gjorde som endel skralle flaggskip før dem har gjort; holdt seg for nesa, sank til bunns med mus og mus og lot oss andre stå det på land og bivåne det hele i en sjokkartet tilstand.

Titanic, Vasa, Blücher og Principessa Jolanda; har dere plass til en til?

Første omgangen var grei. Vi scora 2 mål, begge ved Christian Grindheim, der det første var et nydelig frispark som satt limt oppe i korset og der det andre var en langball til oppspillspunktet Kjelsrud Johansen. Kjelsrud Johansen nicker tilbake til Grine-Pelle, som bryster ballen ned og på dirra banker den i en bue over keeper og inn i lengste. Holder vi dette har vi klatra forbi bærumspakket. Nydelig.

Tar man med at Stabæk ikke klarte å sette sine sjanser i kampen og at det er et under at vi ikke kom under da Njie bomma på åpent mål fra 5 meter så var den jevne Vålerengasupporteren happy og tilfreds i pausen. Vi slapp ikke inn et mål i løpet av kampens 15 første sekunder slik vi har for vane, vi satte 2 sjanser, vi så tidvis ut som et fotballag som forstod at det er en fordel å spille noe i lengderetning om man skal score og vi evnet å vinne dueller.

Så kom andre omgangen…

I løpet av livet opplever man at det finnes andre ting her i verden som er viktigere enn et fotballresultat. Dette var ikke en av de dagene.

Referatet til VPN kommer nesten 24 timer etter kampslutt av en grunn. Men må puste og telle til 10…millioner etter en kamp som dette. Gjør man ikke det så blir det et veldig føleri og dramalama referat der man i praksis ber alle spillerne om å dra til hælvete, bli der og spille i den gule og svarte drakta deres.

Siden det nå har gått 20 timer siden kampslutt så nøyer vi oss med å si at med tanke på klubbens utsatte tabellposisjon, en tabellposisjon vi delvis befinner oss i fordi laget til stadighet slipper inn mål i kampenes startfase, så er det på grensen til utilgivelig å opptre slik som Vålerenga gjorde i 2. omgang. Det er ikke mer enn ett år siden klubben holdt på å gå konurs. Det kom inn nye mer ressurser og nye kluter inn uten at vi kan si vi ser at laget og klubben klarer å hevde seg noe bedre i en serie som i beste fall holder et mediokert nivå.

Å gå ut og forsvare en ledelse ved å opptre tafatt i duellene, slutte å løpe og mer eller mindre bare la dem løpe inn mål er ille. Det blir ikke bedre at denne omgangen startet etter 45 minutter og det tok over 30 minutter med skandale før benken, ved Hr. Deila foretok seg noe. Må man virkelig se på i 30 minutter før man foretar seg noe?

Hvorfor kan man ikke bare sette standarden, si at ting er rævva og uakseptabelt og gjøre maks bytter tidlig. Og om man blir slitne og føler at motstanderen begynner å få overtaket så kan man parkere bussen og håpe man kan ta de i duellene. Det funka for damelaget da de pissa på Norges overlegent beste lag og det ville fungert bedre mot et Stabæk som, om vi skal holde oss i skipenes verden, ikke akkurat er noen SS Norway, men i stedet er en tilårskommen og sliten Holger Danske.

Alt er bedre enn å bare gi opp, la de spasere inn 4 mål og skylde på at psyken er dårlig.

Hva nå Vålerenga?

Vi trenger poeng. Og det får vi ikke ved å stå og pirke ball til hverandre.

Hva er den statistiske sannsynligheten for at Vålerenga scorer etter mer enn 10-15 trekk mot etablert forsvar i eliteserien? Den er meget lav. Likevel virker dette å være den foretrukne måten å spille ball på.

Jeg har liten tro på at vi oppnår noe annet enn nye pinlige tap om vi fortsetter å spille fotball som er tilnærmet optimal for samtlige motstanderlag.

Alle vet vi står og pirker ball til hverandre med ryggen mot mål. Alle vet vi står høyt med egen forsvarsfirer. Alle vet vi ikke har press på ballfører etter balltap. Alle vet det i praksis bare er å parkere bussen og være tålmodig og vente på overgangsmulighetene så er du garantert seier.

Alle vet det. Alle utnytter det. Likevel fortsetter vi å spille på den måten. Det er som vi ønsker å være i denne situasjonen.

Senk ambisjonsnivået. Spill enkelt. Spill i lengderetningen. La midtbanespillerne løpe boks til boks i stedet for å stå på midten og dytte ball vekk fra mål. Spill langt på Kjelsrud Johansen mot etablert forsvar, utnytt bakrom og mellomrom når motstander er i ubalanse, trå til i duellene og blø for drakta.

Og ikke minst; bytt ut spillere som ikke fungerer.

Gjør spillerne det og taper mot et så skandaløst dårlig lag som AAFK så skal jeg ikke klage.

Spill naivt, søvndyssende og uinspirert slik vi har spilt nesten hele sesongen og jeg kommer til å revne.

Facebook-kommentarer: