tore-krogstad

Tores keeperhansker

Hvem har ikke i sin barndom levd den i tro på politimannen som den stødige klippe når faren truer? Hvem av oss fikk ikke høre av utbrente mødre og fedre at dersom man ikke skjerpet seg, ringte de politiet. Og til sist: Hvem fikk ikke disse illusjoner knust av Tore Krogstad?

Tore hadde pigg, steinansikt og to meter kropp. Fra naturens side var han dømt til å tråle gatelangs i sorte skinnklær og mord i blikket. Heldigvis for byens småkriminelle og Engas motstandere var ikke Tore utstyrt med et like knallhard indre. Tvert i mot. Et møte med Tore fikk spillere på banen og på lovens andre banehalvdel til å fremstå som skarpskodde mesterhjerner.  Hvor mange timer nattesøvn kostet han ikke sine lagkamerater og supportere, med sine snodige krumspring mellom stengene? Men det skal sies: Når Tore var god var han best.

I 1998 nådde Tore og resten av Vålerenga bunnen med et smell. Jubelsesongen året før var en saga blott. Tilbake stod et lag uten selvtillit, en desillusjonert trener og en deprimert klan. Takk Gud for Jon H. Nordbrekken. Tak gud for Drillo. Drillo snudde alt på hodet. Vålerenga vant plutselig og herjet i leikegrinda den høsten. Fotballsnåsaen utførte mirakelet, tok med Tore på kammerset for en prat og forvandlet ham til en velfungerende skuddstopper igjen.

Det samme året var jeg fjorten år og ambisiøs keeperaspirant, i knallhard konkurranse med Rune Jarstein, på Herkules sitt guttelag. Vi stod annenhver omgang og lot som om vi ble triste da den andre slapp inn mål. Vi var like som vann og blod. Rune elsket Odd. Jeg elsket Enga. Rune digget Michael Jackson. Jeg Kurt Cobain. Begge hadde vi riktig nok bollesveis, dog tok jeg først til vettet. Rune var kanskje litt bedre enn meg til å stå i mål, greit nok.

Det var en varm oktoberdag og fatter´n bestemte seg for å kjøre meg og Sætre til Oslo for å bivåne Engas siste hjemmematch for sesongen. Sola skinte, Bislet var pakka av folk og i enden av tunnelen glitret det deilige håp av 3 poeng. I løpet av den drøye to timers turen vokste en idé opp i meg. En idé som snart ble en plan: Når dommer´n blåste kampen av skulle jeg storme banen, løpe bort til Tore for å spørre om keeperhanskene hans. Planen vokste. Kanskje kunne jeg spørre om drakta og? Kanskje shortsen? Ja, kanskje ville heller ikke en kameratslig fisketur etterfulgt av en knallhard treningsøkt være for mye forlangt? Jeg skulle tross alt overta plassen hans om noen år og kunne trenge noen råd på vegen. Det fikk eventuelt være en bonus.

Dommer´n blåste i fløyta og herligheten var i gang. Helt ærlig husker jeg ikke stort av kampen annet enn at Tore lå i krysset etter to minutter og reddet et skudd fra midtbanen og at Kent Bergersen satt noen rader opp med et harem av blondiner rundt seg. Også husker jeg slutten, da. Kampen vippet. Vi ledet 1-0, men var langt fra sikre (Høres kjent ut?) og Tromsø hadde oss i kne. Helt til slutt fikk de corner og etter en del klabb og babb i feltet var Tore utspilt og ballen på veg over målstreken. Trodde vi. Tore ville det annerledes og på et tusendels sekund var han der og fanget ballen i trygt grep. Bislet var i sjokk. Tore hadde sikret oss tre poeng.

tore krogstadSom kom mitt øyeblikk: Dommeren blåste, klanen jublet og jeg stivnet som et troll i solen. Takk gud for fatter´n. – Nå må du løpe da, skrek han og dyttet meg øver gjerdet. Og jeg løp. Jeg løp og løp over Bislets slitne banedekke. Løftet av klanens analsex og tanken på skatten som ventet.

– Tore, skrek jeg. TORE!! Et par reklameskilt hindret meg. Faen! Jeg ble stående og veive med armene, med tårer i øynene og sprukken stemme. Men så, med solen stikkende i øynene skimtet jeg en høy skikkelse vende seg i min retning. Kunne det være? Visst pokker. Det var Tore! Han må ha trodd jeg var ballgutt, for han tok småirritert opp matchballen og kastet den knallhardt i min retning. Før jeg fikk summet meg hadde jeg ballen under t-skjorta i full spurt ut av stadion.

Det var for godt til å være sant. Enga vant og jeg var kongen av verden. Nei, det var det Tore som var. Men jeg hadde matchballen. Lyseblå tusjbokstaver glitret som bokstavjuveler i mot meg: Vif, A. Det var en dag kledd i gull og en høstsesong jeg aldri har sett maken til. Tore, Drillo og Enga i en herlig symbiose. Og størst av alt: En matchball lukket og låst i en kiste på et gutterom i Skien.

Skrevet av Dag-Even Martinsen Torsøe.

Dette leserbrevet er et bidrag i konkurransen hvor man kan vinne en signert t-skjorte. Les mer her: Vinn signert trøye

Les også: Klubben for alle
Les også: Bakern Børre
Les også: Arven etter Ivers

Facebook-kommentarer:

2 Tilbakemeldinger

  1. 4. juni 2015

    […] også: Vinn signert trøye Les også: Tores keeperhansker Les også: Klubben for alle Les også: Bakern Børre Les også: Arven etter Ivers Les […]

  2. 8. september 2015

    […] Tores keeperhansker – 1105 visninger […]

Det kan hende du også liker...