Nå er det ikke lett. Og verre kan det bli denne uka. Dagboka har tenkt seg godt om, og det tar litt tid.
På vei mot vanskelige valg
Før skrev vi Dagbøker sånn cirka 260 dager i året. Med helgedagbøker er vi oppe i ca 310 dager i året eller noe sånt. Og tross alt er det sjelden vi har noe helt vesentlig å melde. Men av og til kjennes det ut som en stakkars Dagbokforfatter skal sette seg ned og skrive noen ord som er viktigere enn ellers. Vi har ikke noen illusjoner om vår viktighet. Vi er tross alt bare vanlige supportere som deg, selv om det er 5-7000 av dere som i alle fall gidder å lese det vi skriver. Derfor kjennes det av en sjelden gang ut som det er litt vanskelig å si hva man tenker og mener. Men det er jo forventet at vi skal gjøre nettopp det. So here goes:
Etter 12 kamper i fjor lå Vålerenga på sjetteplass med 16 poeng etter fire seire, fire uavgjorte og fire tap. Målforskjellen var ikke all verdens, men 15 mål var scoret og 13 sluppet inn. Ved halvspilt serie hadde det kommet en seier til slik at vi sto med 19 poeng og 16-13 i målforskjell. Og vi lå fortsatt på sjetteplass – bare målforskjellen unna fjerdeplassen. Så selv med seier mot Viking vil vi ligge dårligere an enn hva vi gjorde under Rekdal på samme tid i fjor. Verdt å merke seg er at vi på samme tid i fjor hadde scoret dobbelt så mange mål som i år. «Ja, men defensivt er vi mye bedre i år» sier du kanskje? Etter 12 serierunder i fjor hadde vi bare sluppet inn to mål mer enn hva vi har gjort i år…
På den tiden var misnøyen klar. Og til slutt pakket Rekdal sakene sine og gikk. Uten særlig protester fra de som hadde makt til å si noe annet. Og kanskje med et aldri så lite dytt i ryggen.
I år er det altså verre sportslig sett enn da, men det er ikke den slags press på Myhre som det var på Rekdal da. Petter sikret en bronse for oss i fjor med et lag som ikke var ”hans”. Mens Rekdal fikk mye mer pes selv med den tillitskapitalen man skulle tro han hadde etter et cupgull, et seriesølv og ikke minst: et seriegull. Urettferdig? Ja.
Vel, det handler ikke bare om treneren, selv om ansvaret synliggjøres med han. Det handler om en klubb som er stor etter norske forhold. En klubb med folk som har sterke meninger, samt mer eller mindre makt. Det har alltid vært vanskelig å få folk til å jobbe på samme lag i klubben vår. En sterk person som Rekdal kan tvinge gjennom viljen sin og få resultater, men underveis tråkker han på noen tær som lett blir såre og til slutt tråkker tilbake. Allikevel ga det oss noen av våre beste år, og jeg er evig takknemlig. Men sånn sett handler det definitivt ikke bare om trenere, men også om ledere og investorer. De som legger rammene for trenerne. De kan gjøre jobben hans veldig lett eller veldig vanskelig, alt ettersom hva de gir han av muligheter. Verken Kjetil Rekdal eller Petter Myhre hadde eller har ansvar for klubben alene.
Det finnes veier utenom treneren for å få skuta på rett kjøl igjen. Det handler da først og fremst om spillere. Myhre og alle andre roper om en spiss som kan score 10-15 mål i sesongen. Hva er nytt, det har vi ropt om siden 1990-tallet? Men får vi en sånn kan noe skje ja.
Med Iversen og Arni kjøpte vi spillere som endret laget. Kanskje det kan skje igjen, men da handler det om at de som legger rammene for treneren gir han de mulighetene.
”Det er andre som er ansatt for å evaluere min jobb” sier Petter til Dagsavisen. Det er helt riktig. Går det skeis mot Viking og gud forby mot Mo også, vil de som evaluerer måtte tenke seg ekstra godt om før sommeren er over. Selv om debatten dreies mot hvorvidt Petter skulle gå eller bli er det faktisk andre som til syvende og sist sitter med ansvaret. Det var andre som sørget for at Rekdal dro, det var andre som valgte Myhre, og det er andre som kommer til å velge en ny trener en gang, enten det blir kort eller lang tid til. Og det er andre som legger rammene for hva trenerne kan gjøre.
I andre enden av treneren (beklager språket) handler det om spillerne og deres egne krav til seg selv. Fra mitt gammeldagse supporterståsted konstaterer jeg at fotballspillere har blitt horer. Svært få av dem bryr seg mer om klubben enn seg selv. Og selv om lønnene tok en liten smell etter den forrige lønnsboomen er de på vei opp igjen og spillerne kan igjen tenke enda mer på seg selv. Når de tenker mer på seg selv enn klubben sin blir det en annen type jobb treneren må gjøre, og en annen type forventning som supporterne har til dem. Mens Morten Kihle og Kongen kunne spille en ræva kamp (en sjelden gang) kunne de omtrent tilgis fordi de ikke hadde store lønninger og de samme kravene. Bare de ga alt for Enga var det ok.
Dagens spillere kreves for mer, og det skulle bare mangle. Det vi har sett av våre spillere i år er for svakt i sum, og de har et ansvar for det som skjer som er minst like stort som Myhres, selv om det er han som står igjen med svartepetter (eh). Man lurer litt på om moderne fotballspillere i det hele tatt kan ledes av folk som er kompis med dem. Om de heller må ledes av trenere som ikke er venn med dem, men krever at de gjør den jobben de betales for. Når pengene kommer inn skal du ikke være overrasket om kosen blir borte. Hvis ditt forhold ikke er basert på kjærlighet, men økonomi og karriere må du regne med at du skal stille opp på mer enn dine kollegaer gjorde i gamle dager. Det er baksiden av medaljen, bare bøy deg ned og ta imot.
Vi går inn i en skjebneuke nå. Vi er spent på hva som skjer med Vålerenga. Og vi er spent på hvem som krever hva, for ikke å snakke om hvem som leverer hva. Myhre sier på VG Nett at ting vil skje, uten at han utdyper det. Hva han og klubbledelsen, og ikke minst spillerne gjør denne uken vil nok være avgjørende for hvem som er hovedtrener i Vålerenga til høsten. Det eneste som er sikkert er at ansvaret for klubbens fremtid i Tippeligaen hviler ikke på Myhres skuldre alene, selv om det er han som må ta hatten og gå dersom det går enda mer skeis. Det er andre som må evaluere seg selv også dersom Myhres avgang blir nødvendig. Ellers er man rett og slett feig.
Førsund på vei ut
I helgen kom nyheten om at Førsund er på vei til å dra. Jepp, han er jo ikke helt i troppen om dagen, han spiller tross alt for XXX om dagen, og de fleste ser jo på Wæhler og Johnsen som førstevalget. Sånn sett er også min første reaksjon at det er greit at vi ”gir” han opp. Men så kommer det noen tanker i andre runde. Visstnok er det spanske Murcia, og nederlandske Twente og Heerenveen som snuser på mannen med krøllene. Og da blinker noen spørsmålstegn over mitt hode i alle fall. Med alle mulige forbehold om at vi ikke hører noen rykter om gule lapper al a Kjenner og Pa; dersom det stemmer at disse klubbene kikker på Førsund må man lure litt. Murcia er klare for La Liga neste sesong. Selv om de ikke er noen ”stor” klubb er de altså i en av verdens beste ligaer neste sesong. Mens både Heerenveen og Twente er i den nederlandske Æresdivisjonen, så vidt vi vet. Ei heller noen mikkemusliga, for å si det sånn.
Er det virkelig sånn at en spiller er så lovende at han ikke kan brukes i Vålerenga, men i noen av de beste ligaene i verden? Jaja, kanskje de ser på han som en lovende fyr som kan bli en suksess. Noen han ikke kan bli i Vålerenga? Jeg skjønner ikke helt det – i så fall. Med trykk på det siste, kan jo være at dette bare er agenter som pisker opp stemningen.
Om han ikke når helt opp til herrene Wæhler og Johnsen kan det tenkes at han burde være et klarere tredjevalg enn Muri? Og så er det ikke avgjort ennå da: ”Vi har overhodet ikke hørt noe noe om Arnar, annet enn at jeg har lest litt om det på nettet. Vi har akkurat startet en dialog vedrørende situasjonen hans”, sier Aalbu til Dagbladet.no
Vi lar det hvile der og lar tankene synke inn.
Justerte målsetninger
Nå handler det om å overleve i Tippeligaen, sier sportsdirektør i Vålerenga Fotball Jan Erik Aalbu til VIF TV. Så vet du og jeg det også.
Bardh Shala
Dagboka gratulerer Bardh med lærlingekontrakt på Vålerengas A-lag.
Vålerenga i dag
Bærum – Vålerenga 2, Kadettangen kl 1800