VPN Spesial – Side 61 – Vålerenga På Nett

Stadiondrømmer

Det har vært relativt stille om Vålerenga stadion i det siste. Som de fleste vil huske har klubben jobbet, i samarbeid med kommunen, med en lang rekke alternative plasseringer. I dag annonserer Vålerenga at den lange rekken er redusert til to, det blir nemlig stadion på enten Sørenga eller Valle. Bygging av stadion vil selvsagt … Fortsett å lese «Stadiondrømmer»

Bygging av stadion vil selvsagt være et enormt løft for klubben både politisk og økonomisk. Ikke minst i Oslo. Hovedstadspolitikerene er mildt sagt ikke blant landets mest velvillige når det gjelder å avgi tomter eller å regulere dem slik at stadionutvikling kan skje. Dessuten så blir stadionplaner gjerne bundet opp til andre kjepphester – «stadion til søppelfylling i Grorudalen» ala Jan Bøhler står oss friskt i minne. Da er situasjonen i andre byer en helt annen: Viking fikk tomten av Stavanger kommune gratis, samtidig som kommunen spyttet inn 50MNok i kassa. I Fredrikstad solgte kommunen det gamle stadion og ga midlene til klubben etterpå. Bare for å nevne to sammenlignbare tilfeller.

For Vålerengas del så er det avgjørende å kunne produsere et konsept som kan bære seg økonomisk, det er ingen grunn til å bygge stadion som kun blir møllestein om halsen og klump om foten. Dermed er det selvsagt nødvendig med en viss næringsutvikling i forbindelse med prosjektet. Det betyr nok at det kan være vanskelig å få til stadion på Sørenga som i dag er regulert til boligområde – for svært rike mennesker, tør vi legge til. Tomten er nok også blant Norges dyreste. Men det hadde vært utrolig kult å dra på kamp ved fjorkanten.

Valle er også et fristende sted, ikke minst det å få samlet hele Vålerengapakka på ett sted. Tomter er billigere der og mange av dem er eid av kommunen. Men det spørs om man ikke må bygge adkomst fra Ring 3 for å få unna biltrafikken på en fornuftig måte. Foreløpig så er det snakk om å legge stadion på «velodromfeltet» – de fleste som har vært på Valle kan vel gjette plasseringen ut i fra det.

Vålerenga går nå inn i en fase der en av disse to mulighetene skal velges, i samarbeid med byens politiske elite… VPN har presentert disse to konseptene før – i forbindelse med vår avsteming i om hvor
våre lesere ville ha arena. Alternativene blir også grundig presentert på vif.no.

Ferieforviklinger: VPN på ferie til Spania – Prolog

Ferie er fint. Ingenting kan overgå den deilige følelsen av å sette seg på T-banen en fredag ettermiddag i begynnelsen av juli og vite at nå min gode venn har du fri. Skuldrene synker ned i hoftehøyde og du kjenner at pumpa legger ned tempoet. Så kommer du hjem. Alle i huset smiler og er … Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie til Spania – Prolog»

Ferie er fint. Ingenting kan overgå den deilige følelsen av å sette seg på T-banen en fredag ettermiddag i begynnelsen av juli og vite at nå min gode venn har du fri. Skuldrene synker ned i hoftehøyde og du kjenner at pumpa legger ned tempoet. Så kommer du hjem. Alle i huset smiler og er fornøyde, du er blidere enn du kan huske. Avreise fra Oslo Gardermoen klokka 0825. Ankomst Palma Mallorca klokka 1155. Så kommer angsten krypende… Hva med kampene?

Febrilsk kaster du deg over PC og venter på at startsiden din – som selvfølgelig er www.vpn.no – skal laste. Du klikker deg inn på terminlista og der står det svart på hvitt at du kommer til å gå glipp av 5 kamper med laget ditt. Hvordan er det mulig å planlegge så dårlig? Tre uker i syden mens Vålerenga skal spille nøkkelkamp etter nøkkelkamp.

Vi snakker om alle borteturers Mor med stor M: Tromsø. Vi snakker om veien til cupgull 2006. Vi snakker om hatoppgjøret over alle: Vålerenga mot Lyn. Og for å ikke glemme første hinder mot Champions League. Og så avsluttes det hele med bortetur til Skien.

Men ikke for meg. Jeg skal nemlig til Mallorca. Nærmere bestemt til Pollensa som er nabobyen til sydenhelvetet Alcudia. Her skal jeg leie en vilt fremmeds hus i tre uker med min familie og et vennepar. På toppen av det hele så skal jeg spille golf. Jeg skal bade i Middelhavet og jeg skal drikke meg sånn passe halvfull hver kveld på terrassen til huset som jeg har leid av en vilt fremmed familie som sikkert skal på fottur til Norge.

I noen uker har jeg fulgt med på vår manns bevegelser i USA. Vi snakker om en mann som med viten og vilje forlot landet midt i den mest hektiske vårsesongen i norsk fotball noensinne. Min ferie kommer ikke på noen måte opp mot det han har gått glipp av, men er man patriot så er man patriot. Savnet vil være der hvert eneste minutt, hver eneste time – nei for faen: Hvert sekund jeg mister kommer til å bli et jævla mareritt.

Så hvordan er det å være på ferie på Mallorca når du egentlig burde gjøre som Lillebjørn Nilsen synger i «Bysommer»? Vel, gjort er gjort og bestilt og betalt er penger ut av konto. Jeg tar derfor med meg stafettpinnen fra vår mann i USA med til øya der nede i Middelhavet. Jeg skal se om det lar seg gjøre å finne en måte å overleve på – selv om jeg har mine tvil.

Det eneste jeg har pakket så langt er en pakke Imodium…

Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 3

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått fortsetter å gå på smell etter smell. Del tre handler om livet i sin helhet og hvor kjipt det kan være å være hekta på et fotballag som ikke presterer annet enn å bli slått av Odd, slått ut av … Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 3»

Etter noen dager med bred gange og såre skinker satte vi kursen mot sørsiden av Mallorca. Palma, tapas og shopping sto på agendaen – ikke på min – men på min bedre halvdels timeplan var disse dagene satt av til innkjøp.

«Klær er jo veldig billig her nede, og jeg har nesten ikke klær. Så da tar du ungene og så stikker jeg en tur inn til byen med de andre damene og ser om jeg finner noe fint.»

Om? Alle vet jo at dette er en omskriving av: «Jeg finner garantert en haug med ting som jeg kan komme til å trenge.»

Og her er jeg ved en vesensforskjell mellom kvinner og menn. Jeg snakker da om mannfolk med hår på brøstet (og pungen). Ikke om halvbøgete metroseksuelle David-Beckham-lookalikes, som har et garderobeskap på størrelse med hele Homsepatruljens, og nok striper i håret til at man kan bruke sveisen som strekkode. Jeg snakker om ekte menn som stort sett møter hverdagen med grynt, snøft og senka skuldre. Menn som har innsett at de aldri kommer til å leve opp til det de evinnelige kvinnebladene omtaler som «den perfekte mann».

Menn har klær fordi man må ha klær. Hadde det vært lov hadde vi gått rundt med underbukse hele dagen. Sånn er det ikke, så vi velger klær som passer, som ser sånn passe kule ut (syns vi selv da) og som ikke koster det hvite ut a øya på oss. Her vil mange sikkert påpeke at det er galskap å betale 1000 spenn for en drakt tilhørende ulike favorittlag innenfor ulike sportsgrener. Ja, det er like sprøtt som å betale 3000 kroner for en bluse som det står D&G på…

Gutter samler på frimerker, bygger modelljernbane, kjører radiostyrt fly/båt/bil/tanks/ubåt/helikopter, har skapet fullt av ølglass fra alle mulige verdenshjørner og kan finne det interessant å sitte i timesvis foran en datamaskin og spille Championship Manager.

Kvinner har klær som hobby. Kvinner samler på klær. Og da snakker vi om alle slags klær. Fine, klær, dyre klær, billige klær, klær på salg og klær som ingen andre tør bruke. (Dette gjelder ikke for engelske jenter på ferietur i Spania. «Slutty» kaller man det visstnok.) Jeg mener bestemt at kvinner har et eget samlesystem også. De nye klærne er de kuleste. De litt eldre er ikke så kule men fortsatt i bruk. De gamle bare ligger der, og venter på at det blir kule igjen.

Hvorfor skriver jeg dette? Det er jo innlysende, vil nok den oppvakte leser si. For dere andre så kan jeg avsløre at jeg mistenker Vålerenga for å være ei dame på shoppingtur innimellom. Vi kjøper inn nye og ukjente merkeklær fra land i i Øst-Europa. Greit at det var billig, men når buksa rakner i sømmene etter en ukes bruk var det vel like greit å la det være. Noen kjøp kan være meget gode, men over tid falmer selv den dyreste blusen hvis den ikke tas vare på. At man da selger den tilbake til grossisten kan virke underlig, men det er nå sånn det fungerer i fotballen.

I løpet av ferien min har jeg opplevd at rekke spillere har forsvunnet fra klubben. Søndagen etter tapet mot RBK ble jeg sittende og diskutere sortien til en spesiell spiller med en bekjent. Vi snakker her om en spiller som hadde alt vi kunne trenge, som var en suksess da han spilte i Kongens by, men som gikk lei av livet der nede. Han vendte tilbake til gamlelandet og valgte seg Vålerenga. Seriemester ble han også, så kom årets sesong og Magne Hoseth fikk det ikke til. Eller? Fikk han det ikke til fordi han ikke fikk lov til å prøve å få det til?

Er vi rett og slett for utålmodige i klubben? Er Rekdal for lite villig til å innarbeide en spillestil som kan sette seg? En stil som alle kjenner seg komfortabel med. Som kan innarbeides der alle har sin faste plass, sine faste oppgaver og et felles ansvar for at man trekker i samme retning.

Sistemann ut er Amund Skiri. Tilbake til grossisten han også. En spiller som vi aldri tapte en kamp med i fjorårssesongen. En spiller som dessverre var skadet, og som aldri fikk tilliten tilbake fra trenerteamet. En spiller som ville kunne utviklet seg til å overta rollen til den spilleren jeg savner mest av alle: Erik Hagen. Og det mest interessante er at Erik Hagen kom til klubben sammen med sin bror. Han kom faktisk på kjøpet. Han kom, han taklet og han hadde lister over spillere han hadde lite til overs for. Herunder den mest usympatiske av dem alle: Vidar Riseth.

Hva som skjedde da Hagen gikk til russiske rubler må gudene vite, men at noen sov i timen der oppe på Valle er det liten tvil om. Og jeg må få lov til å si at nå er det snart på tide å fingeren ut av fukteren. (Et dansk bergep som kan sammenliknes med å få ræva i gir eller noe i den duren.) Noen må ta affære og rydde opp i alt grumset. Få på plass en mann som kan overta Siems rolle, og sørge for at noe skjer. Hvis ikke er jeg stygt redd for at hele klubben kommer til å bli fistet så langt opp i brunøyet som mulig av den pidestallen (seriemesterpokalen) noen tror at vi kan sitte på til evig tid.

Dette vil få mitt milde selvpåførte klorklyster fra Hidropark i Alcudia til å føles som litt uskyldig «rimming».

Jeg noterer meg følgende «resultater» fra de siste kampene i årets sommerferie. Borte mot Odd: Tap. Hjemme mot Mlada. Uavgjort. Tap sammenlagt. Ute av Champions League. Borte mot RBK. Tap.

På søndag er det kamp mot serieleder Brann. Hjemme. Jeg tipper at det går bra. Vi skal bare kjøpe inn noen skikkelig godt brukte spillere, tre på dem den blå drakta og sende dem ut for å kjempe som løver i tre minutter. Derfra tar Martin & Co. over. Pidestallen er på vei opp folkens. Ta med vaselin. Det kommer til å gjøre vondt.

Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 2

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien.

VPNs Spaniaferierende medarbeider fortsetter sin berettning om livet under fjerne strøk mens gutta i blått går på smell etter smell. Del to handler om livet fram til kampen mot Odd i Skien. Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 2»

Gabardinmannen: Based on a true story

Gabardinmannen er hjemme og er i ferd med å nærme seg hvilepuls og kjørbar form. Han forteller at det eneste som var en suksess med turen, var at han passerte tollen uten å ende opp med plastikkhansker og talkum i tarmsystemet.

Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 1

VPNs Spaniaferierende medarbeider har endelig funnet fram til en IP-kabel med nok båndbredde til å overføre en fyldig rapport om hvordan det er å feriere under Spanias solfylte himmel mens Vålerenga spiller nøkkelkamp etter nøkkelkamp. Del 1 handler om livet fram til søndagen etter tapet for Lyn… Det mest utfordrende med en familieferie er logistikken. … Fortsett å lese «Ferieforviklinger: VPN på ferie i Spania – del 1»

Det mest utfordrende med en familieferie er logistikken. Det skal pakkes for tre stykk unger, man skal ha med seg halve medisinskapet, kona har med seg et lass med sminke (som om det skulle være nødvendig). I tillegg pakker man med seg alle de tingene man tror man får bruk for – som selvfølgelig ikke blir brukt. Det viktigste jeg har pakka før denne ferien er drakta mi.

Vi har vel alle et slags forhold til den drakta vi drar over hodet for å vise omverdenen at her kommer en ekte Vålerengasupporter. Min er den første modellen fra Nike. Den har ikke reklame, eller nummer. Den er blå med en anelse rødt i – har logoen der logoen skal sitte: Over hjertet. Og mitt banker for Enga.

Bilen stappes full av bagasje. Unger stroppes fast til bilsetene som oppfyller alle tenkelige og utenkelige standarder – nye EU-direktiver stiller strenge krav til sikring av barn i bil. Så bærer det av sted til Oslo Lufthavn Gardermoen. (Her kunne jeg skrevet en lang passasje om det å kjøre bil til en flyplass som ligger 45 km fra Oslo men som likevel heter Oslo Lufthavn, eller å kjøre 120 km sørover til Sandefjord, det også til Oslo Lufthavn – Torp.)

Vi sjekker inn på biznizz – min kompis har sånt gullkort som gir visse rettigheter. Ikke noe bråk om tung bagasje, ingen kø, smil og god reise. Jada, jeg veit at det er kjipt, og jeg veit at det er sånt som sømmer seg for fiffen, men akkurat den luksusen kan man da unne seg når man har tre unger som river og sliter i deg og skal ha, skal dit, skal ha, skal det og skal ditt og skal datt. Jeg har forøvrig funnet ut at den eneste forskjellen mellom små barn og profesjonelle fotballspillere er alderen og størrelsen. Der fotballspillere bruker fotballbanen som slagmark, bruker barna sandkassa. Alt er stort sett lov så lenge ikke dommeren/barnehagetanten ser det. Blir man tatt får man gult kort/kjeft. Blir man tatt en gang til får man rødt kort/mer kjeft. Når fotballspillere vil ha noe forventer de at de får det – hvis ikke så blir de sure. Når små barn vil ha noe forventer de at de får det – hvis ikke begynner de å grine.

Den eneste forskjellen? Små barn vokser opp til å bli som normale folk. Fotballspillerne blir aldri voksne.

Spania og fotball VM

Spania er landet som aldri får det til i VM eller EM. Spania har noen av verdens beste lag, men omstendighetene vil ha det til at Spania ikke klarer å utrette en dritt når spillerne fra disse lagene skal samles til ett. Mye av grunnen finnes – etter mitt synspunkt vel og merke – i det faktum at Spania består av regioner som ikke har annet til felles enn at de holder til innenfor et område som danner nasjonalstaten Spania. I Øst finner man Catalunya. I nordvest ligger Baskerland. Nedenfor der holder gallerne til. I nord finner man Navarras fjellbønder. I sør finner man maurere og en haug med Nordafrikanere som vil delta i Europas velstand. I Atlanterhavet ligger det en øygruppe som har like mye til felles med Spania som Færøyene har med Norge. Sørøst ligger den norske Hage(n)kolonien med hovedsete i Malaga. I Middelhavet ligger Balearene. Feriemål for omtrent 20 millioner mennesker i året. Meg sjøl og min familie inkludert. Og i midten av alt dette ligger kongens by Madrid. Per Borten sa om sin samlingsregjering at ”Det var som å bæra staur.” Å lede Spania må være som å bære staur på slakk line. De eneste som muligens spiller med flagget på brystet er de som kommer fra Madrid. De andre stiller opp fordi det forventes av dem – men aller helst skulle de sikkert sett at Spania kunne stille med regionslandslag slik man gjør i Storbritannia. Det er mulig jeg er helt på vidda når jeg skriver dette, men noe må det jo være.

Que?

Flyet tar av. Flyet flyr. Flyet lander. Jeg befinner meg i Middelhavet. Det er torsdag og Vålerenga skal spille kamp mot Tromsø på lørdag. Vi finner fram til leiebilen og stapper den full med bagasje, mer bagasje og unger. Setene vi har leid kan umulig oppfylle de kravene vi selv har blitt pålagt av EU å følge. I tillegg er det komplett umulig å montere dem i bilen. Jeg spør derfor en ansatt på min spartanske spansk. Jeg får en regle tilbake som jeg forstår bruddstykker av:

”Nei, jeg kan ikke hjelpe deg med å montere bilsetene. Dette fordi jeg som ansatt i Europa bilutleie ikke kan gjøre meg selv ansvarlig dersom setene skulle bli montert feil. Skulle du havne i en bilulykke og noe skulle skje med dine barn, så kan du saksøke meg om mitt firma. Derfor må du montere dem selv.”

Så da står man der da med et sete, uten monteringsanvisning, det er 35 grader i skyggen, kona forventer at det skjer noe, ungene skriker og du vet at det er kald øl på hotellet.

Etter en serie med banneord kommer barnesetehælvetet på plass. Bilen har heldigvis aircondition, og den har et finfint anlegg. Jeg kobler iPoden til bilen og vips så blir det fred i stua. Minken Fossheim leser om Pippi Langstrømpe. Du kan si mye om Minken Fossheim, men lese det kan dama. Ungene sovner og det blir mulig å svitsje over til litt kvalitetsmusikk fra Guccigutten Kanye West. Jada, ferie er ok til tider.

Vi kommer oss ut fra flyplassen, det går i 120 forbi Real Mallorcas stadion. Vi skal nordover til sol og badestrender. Vålerenga skal nordover til Tromsø for å spille nøkkelkamp i serien. Det er umulig å ikke tenke på det faktum at jeg har reist fra landet og laget i den mest hektiske perioden klubben har hatt på sommeren så lenge jeg kan huske.

Vel, jeg har alliert meg med min bror som har lovt å holde meg oppdatert. Det er torsdag og gutta skal møte ”gutan” om tre dager. Fram til det har jeg tenkt til å finne ut om det er et eller annet hotell som viser norsk TV. På fredag har jeg ikke funnet dette hotellet. Lørdagen går og så er søndagen der. Den starter med 34 grader i skyggen for min del. En kort tur til byen og drakta mi er klissvåt av svette. Dri-fit fra NIKE fungerer ikke under sånne forhold. Jeg tenker forøvrig på at det må ha vært helt jævlig å spille under VM. Kvikksølvet krøp opp over 30 grader i flere uker – det eneste fornuftige man kan gjøre da er å ligge i skyggen og drikke øl. Men det er 12 grader i Tromsø. 26 i Oslo ifølge broder’n.

Tromsø – Vålerenga

Kampen mellom Tromsø og Vålerenga på nye Alfheim kunstgress er i gang. Jeg får den første SMSen etter 30 minutter:

SMS: 30 minutter spilt. Vi hadde akkurat en stor sjanse, men det står 0-0. Skjer lite, Tromsø har spilt best.

Som forventet med andre ord. Jeg henter meg en San Miguel og logger meg på VG-live med mobilen. Det koster sikkert kjetting, men i nøden spiser selv fanden fluer.

Samtidig piper det i telefonen. Ny SMS fra Oslo, Noruega:

SMS: 1-0 til sameland… Åh, takk og pris! Offside… feil fra dommeren, men noen ganger må jo vi ha litt flaks også. 0-0 til pause.

Noen ganger må også vi ha flaks. Det jevner seg ut, og Ivar Morten Normark er stor nok til å legge liten vekt på denne episoden. Som regel er det vi som får denne typen avgjørelser i fleisen, men denne gangen er det altså Tromsø som blir snytt for en soleklar goal i følge VG.

Så skjer det som aldri skjer, men det skjer likevel:

SMS: Ja! Storbæk på herlig frispark rett i krysset. 0-1.

Gutten fra Trysil som har vokst seg til en mann i Vålerengadrakta har meldt seg på i kampen om rundens mål, vi leder og jeg hopper rundt som en apekatt i huset som jeg har leid i Pollenca på Mallorca.

Det skjer noe med Tromsø etter dette, og det er vel det som gjør dem til et bunnlag. En kollektiv svikt i følge Normark. (Fritt sitert etter VG.) Vålerenga tar over det meste på banen, og fem minutter senere er vi nesten der igjen:

SMS: Corner. Blir hedda i stolpen av Ronny… Vi eier ballen og banen nå…

Så er det 15 minutter og broder’n begynner å få nerver:

Vi styrer alt. Men Tromsø har de to homosamene Årst og Rushfelt som plutselig finner på noe. Berre og Thomas ut med krampe… Litt mye øl og sol sommer. Faen, nå har dem frispark 17 meter igjen. Og det går rett i muren – takk.

Men det er vi som har kontrollen i denne kampen. Vi er formlaget i norsk Tippeliga, vi er kongene i blått fra Oslo ØST. Det er noen få minutter igjen og nevøen til naboen min gjør seg bemerket:

SMS: Alexander Mathisen er alene gjennom, han blir felt men får frispark på 18 meter. Og det går over…

Det er tydelig at vi begynner å nærme oss tre nye poeng, for like etterpå kommer følgende melding:

SMS: Faen i hælevte. Balla og grønne erter! Forbanna samenisser. Tromsø var over på vår banehalvdel… Møkk altså!

Men som i alle andre kamper så er det ikke over før dommeren blåser i fløyta. Jeg biter negler og skyller ned angsten med enda en øl fra San Miguel. Og i det jeg tar den siste svelgen piper det igjen:

SMS: Åh! Arason redder et sykt skudd fra Rushfelt. Tromsø presser som faen nå.

Dette er ikke bra. Jeg klamrer meg til ølen og ber til de gudene jeg tror på. Holder dette eller skal vi bli snytt på overtid. Så kommer dagens siste melding:

SMS: 1-1. Nei og nei. Jeg skrev feil. Vi vant. 3 poeng hihi.

Jeg satte ølen i halsen og kastet meg på røret. Den slags tull må man ikke komme med til en hardt prøvet mann. Broder’n som ler seg fillete, han skal på kamp igjen om noen dager. Da er det Aalesund i cupen.

I morgen, i morgen men ikke i dag…

Den kvelden sovner jeg med et smil om munnen, jeg gleder meg til gutta skal mose fiskera fra Nordvestlandet. Tre dager skal slåes ihjel på stranda. Et liv som passer bra for meg så lenge jeg kan sitte med store solbriller og myse mot sola…

Spania er forøvrig et fint land. Tempoet her nede er tilpasset klimaet. Mens vi nordboere alltid har det travelt, har spanjolene (NEI, det heter ikke spaniere Ernst Leersveen.) det aldri travelt. Manana (uttales manjana) betyr i morgen. Og det man kan gjøre i morgen det gjør man da i morgen, eller i over i morgen. For min del blir det meste gjort når det må gjøres her nede. Ingen planer, ingen krav, ingen møter, alt skjer etter impulsmetoden. Mulig det gir en del dårlige beslutninger, men fy faen så digg det er…

Vålerenga – Aalesund

Onsdagen kommer og det er kamp igjen. Broder’n er i følge seg selv fyllesjuk som ei voldtatt geit! (?) Mulig man kan bli fyllesjuk, men kan man bli fyllesjuk som geit og voldtatt i tillegg. Det må i så fall være på Hamar at slik skjer. Der er det å stappe ”festkjeppen” opp i geita like dagligdags som det er å ta seg en runk før sengetid for oss andre. Vel og merke etter at man har skjenka geita med hjemmelaga potetsprit… Subsidierte er disse geitene garantert også.

Vel, voldtatte geiter eller ikke. Min bror melder ikke mye de første minuttene. Jeg tripper nervøst rundt omkring og venter på meldinger. Den første kommer etter 45 minutter.

SMS: Det er 0-0 til pause. Vi har spillet, men selvfølgelig går ikke ballen i mål. Typiske feberredninger fra keeper osv…

Jepp, dette har vi vært med på før (og vi skal få mer noen dager senere). Og så piper det igjen.

SMS: 0-1. F***a!

Typisk, klassisk, helvetes dritt. Banneordene hamrer i veggene i den spanske villaen. Vi vet jo alle hva som kommer til å skje nå. Drøøøøøøøøøøøøøying av tid, Uuuuuuuuuuuuuuuthaling av tid og mer møkkafotball fra fiskegutta.

Med rundt 15 minutter igjen å spille piper det i mobilen igjen:

SMS: Dette går til helvete.

Javel. Hvorfor? Det kommer ikke noe svar, men rett etterpå piper det igjen. Jeg skvetter til. Er det 0-2? Men neida, gladmeldingen kommer og den kommer godt:

SMS: Ja! 1-1. Freddy. Nydelig spill på kanten, overlap, løp og BANG!

Jeg har i mellomtiden beveget meg utendørs og befinner meg på Placa Major i Pollenca, på Mallorca, i Spania. Jeg ringer opp, og her er et utdrag av min brors strålende liveoverføring fra Felt F, rad 16 plass 9:

LIVE: Det er lagt til 4 minutter. Aalesund haler ut tida og har allerede fått to gule kort. Det er vel 3 minutter igjen. Litt fram og tilbake nå. Berre, Berre, er igjennom, skyter. Nei!!! Utenfor. Keeper redder. Vi får corner. Den slås der. Nei! Han lange løken header den ut til ny corner, nei innkast fra hjørnet. Freddy kaster langt. Keeper bokser ut, og JAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAAA!!!! MÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅL! Hahahahah! Storbæk klinker til, det er helt rått. JAAAAAAAAAAAAAAAA….

Så der står man i en liten middelaladerby i Spania og får direkteoverføring fra Ullevaal. Gladere mann ble ikke observert på Placa Major den kvelden.

Vålerenga – Lyn

Den neste kampen er byderbyet. Jeg gidder ikke å rippe opp i enda et tap for Lyn: Laget Uten Tilhengere. Jeg kan legge til at det ble observert en meget full og meget deppa mann på Placa Major natt til søndag. Den mannen kan ha lignet på meg – jeg fikk i alle fall med meg hangoveren hans hjem.

Søndagen forbigås i stillhet.

Gabardinmannen: Tour de Praha

Nei, du leser ikke feil. Gabardinmannen er på Tour de Praha, riktignok uten både hjelpe- og skinkeryttere, men jeg vil påstå at den sportslige prestasjonen langt overgår dophuene på to hjul i Paris.

Gabardinmannen mimrer

Mannen med gabardinfrakken våkner tidligere enn mannen med ljåen, og sitter nå fastspent på en Norwegian-maskin – forhåpentligvis uten motortrøbbel. Men skulle noe skje kan han forsikre seg om at noe alltid skjer når man er på tur med Klanen – akkurat som i gamledager.

VPNs reisebrev fra USA. Den siste – fra New York

Vår mann har nådd USAs mest berømte by. Og det prompter en skikkelig saklig redegjøring om amerikansk sportskultur. Fulgt opp med avføring, selvsagt. Det siste reisebrevet fra USA er klart:

Vår mann har nådd USAs mest berømte by. Og det prompter en skikkelig saklig redegjøring om amerikansk sportskultur. Fulgt opp med avføring, selvsagt. Det siste reisebrevet fra USA er klart: Fortsett å lese «VPNs reisebrev fra USA. Den siste – fra New York»

Harald samler familien

Å driver sitt eget selskap er tydeligvis greia blant dagens unge. I vinter valgte Haralds datter Lyn som sitt lag. Vår mann som sakte men sikkert har jobbet seg opp fra rennesteinen var knust. Men ungdommen er lett å lede – eget firma, ny kåk og bil var alt som skulle til.