Tilfellet Vålerenga: Spillestilen

Frustrasjonen er i ferd med å spre seg i Vålerenga. Etter 17 kamper står vi igjen med 22 poeng. Et snitt på 1,29 poeng per kamp. Molde har over 2 og leder serien med 38 poeng. På samme tid i fjor hadde vi 37 poeng, og den 17. kampen var den vi vant 5-2  på hjemmebane mot (xxx). Noe er galt i Vålerenga – fryktelig galt.

«An army is a team. It lives, eats, sleeps, fights as a team. This individuality stuff is a bunch of bullshit.» 
General George S. Patton

Gårsdagens ultradefensive Sogndal får mye pepper for sin spillestil, men de har i alle fall noe som fungerer for dem. Vi kan mislike det, vi kan hate det men våre spillere kan ikke la se paralysere av det. Det er ikke holdbart og det er direkte flaut å lese at man håner Sogndal for spillestilen deres. Og hvis man ikke har en spillestil som fungerer sjøl, burde man i alle fall være smart nok til å holde kjeft.

Skal vi tro dem som kan noe om fotball så hadde fjorårets utgave av Vålerenga alt det årets utgave ikke har. Vi hadde flyt, vi hadde et offensivt system som fungerte, vi var gjerrige bakover og vi scora 69 mål i løpet av sesongen. Hvordan kan det da ha seg at det samme laget som har den samme «stammen» spiller så grenseløst annerledes bare 12 måneder senere?

Martins plan – holder den?

Martin Andresen har en plan og et ønske om at denne planen skal følges. Strategien er lagt og målene er definert. Vålerenga skal spille ballbesittende fotball. Vi skal spille ut motstanderen, vi skal tre ballen inn der motstanderen minst venter det, og våre spillere skal besitte ferdigheter som er bedre i en-til-en-situasjoner i alle ledd på banen. Enkelt fortalt betyr det at våre spillere mann-for-mann er ett eller flere knepp bedre enn motstanderlagets.

Denne oppskriften fungerte utmerket ifjor, og det er ingenting som ikke skulle tilsi at den ikke skulle fungere i år. Den har fungert for verdens beste fotballag i mange år. I årets Mesterligafinale ble Manchester United rett og slett ble rundspilt av Barcelona i 2 x 45 minutter. Det skulle ikke være mulig, men det var altså det. Og der så man hvordan systemet fungerer når alle kriteriene er oppfylt. Barcelona var rett og slett bedre mann for mann, ledd for ledd og dermed også totalt overlegne selveste Manchester United.

Andresen vs. Rekdal og/eller Drillo

En annen trener som har en diametralt annerledes filosofi er Kjetil Rekdal. Han vet at han ikke har et lag som kan matche alle andre, og som en slags elev av Egil Olsen forsøker Rekdal å finne svakheter hos motstanderen, for så å sette opp lag og spillestil etter det. Vi var kritiske til dette da han holdt på i Vålerenga – selv om resultatene kom. Men den gang som nå fikk vi høre at vi var forutsigbare, kjedelige, tannløse og ikke den fargeklatten vi ønsker å være i norsk – og helst internasjonal – fotball.

Martin Andresen jobber med å bygge et lag for framtida har det blitt sagt. Talentarbeidet som ble satt i gang under Rekdal har gitt oss en del meget spennende spillere. Flere av dem spiller dessverre i andre klubber enn vår egen. Og da er det på tide å stille følgende spørsmål:

Dersom man har en plan om å dyrke fram et lag og en spillestil som er unik i Norge, hvorfor kvitter man seg da med ungdommen som har fått denne filosofien inn fra de begynte å skille seg ut som lovende talenter?

De unge spillerne  – er de framtida?

Det er en grunnleggende feil i tankegangen når man kvitter seg med egenutviklede spillere for å erstatte disse med «stjerner» fra andre lag. Siste tilvekst er Gunnarsson fra Stabæk. En spiller som presser Håvard Nielsen og/eller Harmeet Singh ut av laget. Yossuf Koné presset Mos ut på benken, han har – som vi alle vet – blomstret i Tromsø. Vi leser at Dawda Leigh er på vei til Odd resten av sesongen. Amin Nouiri dro til Start og flere andre er på vei ut.

Nok en gang ser vi sørover mot Katalonia der man i flere tiår har dyrket fram klassespiller på klassespiller fra eget ungdomsakademi. Hvis dette er målestokken bør man vel også gjøre som dem? Det er mulig at det er søkt og helt feil sammenlikning, men det burde være innlysende at dersom man setter seg et «hårete mål» så må man tørre å stå for dette når det butter imot.

Det er mye som kan forklare hvorfor årets sesong har blitt som den har blitt. Men er det noe vi ikke kan akseptere så er det bortforklaringer. Skadesituasjonen er én ting, en annen er et tett kampprogram. Dette er for tynt – alle de andre lagene har akkurat de samme utfordringene – og de fleste av dem har langt mindre penger enn Vålerenga. Dessverre viser det seg også at det er en meget lineær sammenheng mellom antall tilskuere og det som skjer ute på gressmatta. Dårlige resultater gir elendig oppmøte – vi får håpe at det ikke er slik at dårlig oppmøte gir enda dårligere resultater for da er vi på vei rett ned i nok en skyggedal.

Noen må snart ta tak i situasjonen og gjøre noe med måten vi spiller på. Vi må innse at vi ikke er Norges svar på Barcelona, vi må defienere oss som Vålerenga fra Oslo – et lag det bor mye i, men som snart må begynne å prestere før katastrofen er et faktum.

Så vær så snill å slutte med disse evindelige bakover og på-tverspasningene i egen sone. Flytt spillet opp, ta noen sjanser, stol på egne ferdigheter kom dere inn i flytsone og bli der. Legg spillet opp rundt de spillerne som vil noe, la daukjøttet bli igjen på Valle og sats på at at de unge hestene vil mer enn mette tilårskomne øk.

 

Facebook-kommentarer:

Ingen tilbakemeldinger

Det kan hende du også liker...