Hva skjedde med Vålerenga?

Fra undergang til suksess på ett år uten at noen har gått fullstendig av skaftet av den grunn. Er Vålerenga i ferd med å bygge noe som kan vare? 25. oktober for et år siden ruslet motløse supportere ut av Ullevål etter tap i siste hjemmekamp mot Sandefjord. Seier ville gitt mulig håp om 4. … Fortsett å lese «Hva skjedde med Vålerenga?»

Fra undergang til suksess på ett år uten at noen har gått fullstendig av skaftet av den grunn.
Er Vålerenga i ferd med å bygge noe som kan vare?

25. oktober for et år siden ruslet motløse supportere ut av Ullevål etter tap i siste hjemmekamp mot Sandefjord. Seier ville gitt mulig håp om 4. plass, i stedet fikk vi massearrestasjoner av supportere, presentasjon av noen titalls millioner i underskudd og på forumet kunne man lese utsagn som:

– Er glad jeg ble hjemme … i dag også
– Shelton var skrøpelig i annen omgang og fortjente benken..
– Takk for i år, det har vært flaut både på og utenfor banen.
– Hadde man ikke visst bedre, så ville man tro at alle hadde vært seriøst på fylla i går!
– Skammelig dårlig innsats av gutta i dag.
– Lights out. Sesongen er over.
– Interessen er borte.
– Hvis vi ser på VIF-historien er det dessverre større sjanse for at flere av de unge gutta får en tung sesong neste år
– Da settes punktum for en sesong som har vært rar på mange måter.

Etter dette var det kun en bortetur til Kristiansand som er enda kjipere på den tiden av året enn ellers, før vi lot vintermørket for alvor hugge tak i våre sinn.

Noen ville steine Martin Andresen etter sjuende plassen, andre ville lynsje Pål Breen for underskuddet og alle ville jage grevlingen som iverksatte systematisk trakassering av supportere ut av landet.

Så skjer det noe når julefreden senker seg.

17. desember melder Dagboka at Martin Andresen nærmer seg pensjonstilværelse som fotballspiller mens Freddy dos Santos forlenger for to nye år.
Samtidig lysner dystre Vålerengasinn og så smått sniker den ekle følelsen av positivitet seg inn i de tusen hjem.

Rekordtidlig seriestart ender med seier og rundjuling av Viking som fyrer ytterligere oppunder den gryende optimismen.
Folk smiler mer, har ikke lenger like friske raseriutbrudd, men vi merker allikevel en avventende holding til videre resultater.

Folk nekter rett og slett å slippe seg skikkelig løs.

Serierunde 16. inntar Vålerenga andreplassen på tabellen, ett poeng foran Tromsø og etter 23. serierunde har vi et forsprang til Tromsø på 6 poeng mens vi er 7 poeng bak serieleder Rosenborg.
På dette tidspunktet utropes Rosenborg til seriemestere mens vi i Vålerenga fremdeles har en avventende holdning til om dette virkelig holder.
Tidvis briljant spill og nærmest geniale taktiske grep av Martin Andresen får ikke Oslofolket til å ta helt av.
Fremdeles ligger den avventende følelsen så tjukk over Ullevål og Valle at man kan kutte den med kniv.

Meldinger kommer inn om at Vålerenga er best i klassen på økonomi, et sykelig underskudd er snudd til noe som ligner mistenkelig på overskudd, Vålerenga vinner fremdeles kamper og er stort sett best i 2. omgang og publikum tar…virkelig ikke av.

Det spilles en slags seriefinale på Lerkendal, en seriefinale som ikke er reell og som vi taper, og folk er fremdeles engstelige for at noen skal rappe sølvet vi har i lomma.

Litt over ett år etter det forsmedelige tapet mot Sandefjord forlater flere tusen smilende mennesker Ullevål.

Spillerne har fått sine velfortjente medaljer og hyllest av Klanen og øvrige tilskuere.
Fremdeles ligger en eim av noe uforløst i lufta, en følelse av at det fremdeles kan gå til helvete.
Ikke noe fyrverkeri ble avfyrt på klubbens regning, ingen spiller spratt sjampanje eller ikledde seg merkelige hatter i forbindelse med medaljeutdelingen.

Riktignok kostet klubben på seg noen ballonger og litt konfetti og spillerne ruslet en ekstra runde rundt til supporterne.
Dette er betryggende å se.

En medalje gjør ikke at man er verdensmestere, en medalje betyr ikke at arbeidet er utført for godt.

Etter bronsen i 2006 fikk vi lasershow og pyro. Brann tilta fullstendig etter gullet i 2007. I 2008 gikk Stabæk bananas for sitt gull og Fredrikstad frika ut over sitt sølv.
Molde på sin side utpekte seg selv til seriens moralske vinner til tross for at tabellen viste en hederlig andreplass i 2009.

Hva skjedde med disse laga?

Ikke mye bra.

Vålerenga har riktignok tatt rev i seilene og er nå på stø kurs mot noe bra.
Noe jævlig bra!
Vi får bare håpe administrasjonen og det sportslige apparatet på Valle fortsetter sitt systematiske arbeid med å få gode resultater i regnskapsbøker og på banen i 2011.

Så kan vi som møter på tribunen ta på oss jobben med å miste hodet og ikke forvente at alt går til helvete neste serierunde.
Eller runden etter det.

Måtte seriestart 2011 komme i rakettfart!

Legg igjen en kommentar